Statestikk og populære innlegg..

Inne på statestikk kan jeg se hvilke innlegg som har blitt mest lest og trafikkilder.
Foreksempel så kan jeg se at den siste uken har folk søkt på ting som:

• ivf blogg, prøverør
• amh verdier
• barnløs, svigerinne gravid
• blødning på rugedag 13
• erfaring med ivf
• negativ graviditetstest 12 dager etter innsetting.

Jeg må si at jeg syns det er veldig interessant å se hva dere lesere søker på når dere havner innom bloggen min. Ikke bare viser det at vi er mange som søker andres erfaring med IVF, men det viser også at vi er flere som syns det er sårt å være barnløs når svigerinner, venninner og andre blir gravide. Det viser at vi til tider kan bli usikker mens vi holder på med IVF, og søker andres erfaring rundt hva som kan være "normalt".
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg selv har søkt rundt på internett etter "blødning på rugedag 13", "symptomer i rugetiden" og "bivirkninger av IVF medisiner".
Listen er uendelig lang..


En annen ting som er interessant å se er hvilke innlegg som er mest leste på bloggen:

Alle gode ting er seks..? Alt om IVF forsøkene og FER forsøkene våres
Dette innlegget har blitt lest 506 ganger i følge statestikken
Grunnen til at jeg skreiv dette innlegget var fordi jeg selv leitet etter slike innlegg mens vi hold på med forsøkene. Jeg syns også det er fint å se tilbake på forsøkene våres mens jeg holder på med et forsøk. Feks så kunne jeg se mens vi holdt på med det siste forsøket at jeg kunne forvente å få menstruasjonen mellom 10-14 dager etter innsetting.

Hvem er DU?
Her har jeg fått mange flotte kommentarer fra andre ufrivillig barnløse :) Det setter jeg veldig pris på!

Å tabubelegge barnløshet eller å gi det et ansikt?
Dette innlegget liker jeg selv. Jeg syns det er en viktig problemstilling, og ikke minst er det veldig fint å se at innlegget fikk en slik tilbakemelding:)


Oppdatering fra slutt-timen på sykehuset
Våres erfaringer om hvordan den siste avsluttendes timen var på sykehuset der vi gikk gjennom forsøkene, og snakket litt om veien videre.

Stupet..

I dette innlegget beskriver jeg barnløsheten som et hav.
"Den er vinden som river i deg. Den er sterk. Kraftfull og mektig. Barnløsheten er følelsen av at livet kjennes vanvittig urettferdig ut. Følelsen av at man må klamre seg fast for å være med videre. Barnløsheten er følelsen av at tiden står stille, og at man er i et evig rom der man kun går å venter..."
I årene som ufrivillig barnløs har jeg til tider følt at både jeg og min kjære har befunnet oss på kanten av et stup. Havet/stormen er barnløsheten som totalt har omvendt livet våres. Man kan vell ikke unngå å si at noen ganger har barnløsheten først oss noen skritt bort i fra hverandre. Heldigvis, så har vi alltid funnet tilbake til hverandre.
De neste linjene er en liten metafor på alt fra forelskelsen til man får diagnosen ufrivillig barnløs. Det er også en liten metafor på at det er lett å glemme hverandre mens det stormer så mest. Men, når man står sammen så står man tryggere og stødigere.


Se for deg at du står på en klippe og ser utover havet.
Landskapet rundt deg er åpent. Det er vakkert, og tar rett og slett pusten ifra deg.
Himmelen er blå. Skyfri. Solen står høyt og fuglene skriker etter mat.
Du kan høre bølgeskvulp rundt deg, og selv om det er et stykke ned til sjøen så kan du kjenne saltsmaken i munnen fra bølgesprutene.

Du setter deg ned på berget.
Beina er barfot, og det harde underlaget kjennes varmt ut under føttene dine.
Vinden stryker deg forsiktig i håret, og løfter noen hårstrå opp mot himmelen.
Du smiler. Er lykkelig, glad og har en varm følelse inni deg som bobler av glede.
I noen minutter lukker du igjen øynene, og nyter lyden av havets-musikk og solstrålene som varmer kroppen din.

Du vet ikke hvor lenge du sitter der.
Et minutt? En time? Tiden eksisterer ikke.
Så hører du en lyd som får øynene til å åpne seg opp.
Og der står han.

Du smiler mot han og reiser deg opp.
Armene dine åpner seg og ønsker han velkommen.
Til slutt står dere sammen.
Tett. I en nærhet bare du og han kjenner.
Hardt holder dere omkring hverandre og puster inn duften av kroppslukt og saltvann.
Dere er sammen, og sammen står dere i vindens dans og kjenner på kreftene ifra naturen rundt dere.

Vinden øker, og river et hardt tak i kroppene deres.
Du slipper han og tar to skritt bakover, snur deg og ser utover havet.
Himmelen bærer ikke lenger et preg av solskinn. Skyene er mørke. Grå.
Du kan se at bølgene øker i takt med vinden. Du kan se sjøspruten som står metervis opp mot land.
Og så kommer regnet.
Vinden. Havet. Alt pisker deg hardt i ansiktet, og for hvert slag så mister du pusten.

Nå står du ytterst ute på klippen.
Tærne dine stikker så vidt ut ifra kanten. Du får følelsen av å miste fotfestet i noen sekunder.
Vinden river i deg. De tunge regndråpene renner nedover kroppen din.
Du blir våt. Kald.
Du har lyst til å skrike, men føler en maktløshet over at du har mistet all kontroll over de mektige kreftene rundt deg.

Så snur du deg.
Oppdager at du har totalt glemt han som står bak deg. Du strekker ut armene. Han strekker sine imot deg og tar et skritt frem til han kan kjenne fingertuppene dine. Så drar han deg inntil seg.
Trygt. Varmt. Godt.
Dere legger armene rundt hverandre igjen og puster inn den samme velkjente duften som isted.
Og slik står dere. Helt stille. Sammen. Omslynget mens stormen river i dere.

Vinden kan ikke få dere bort i fra hverandre.
Havet kan ikke skylle dere bort. Dere må stå sammen.
Dere vil stå sammen. Til vinden har roet seg, og til solskinnet kommer tilbake.

Barnløsheten er vinden som river i deg.
Den er sterk.
Kraftfull og mektig.

"Det er helt greit å være ufrivillig barnløs"..

"Det er helt greit å være ufrivillig barnløs".
Disse ordene sa jeg til meg selv tidligere i dag. Det er faktisk greit.,og det kjennes ganske OK at jeg har kommet til det punktet.
Det har tatt åresvis.

Vår historie startet som alle andres som også ønsker barn.
Vi kastet p-pillene allerede sommeren 2004. Ønsket var å bli ung mor.
Årene som prøver og ufrivillig barnløs har langt i fra vært lett. Det er noe alle som går gjenom det samme har erfart.
Vi har vært fortvilet når mensen kom måned etter måned. I starten, før vi fikk beskjed om at vi måtte lage barn hos legen, så var ikke sex forbeholdt kos og nærhet. Vi hadde sex rett og slett kun for å få barn.
Når mensen kom kunne vi puste ut, og kose oss med noen uker med "sexfri tid".
I takt med at vi ikke ble gravide, så glemte vi til tider hverandre i hele prosessen.
Men vi fant alltid tilbake til hverandre. Han, er mitt stødige fyrtårn som alltid lyser opp.
Så fikk vi beskjed om at assistert befruktning var våres eneste sjanse til å få barn. Klart det skaper et hav med følelser i en.

                                                               Bildet funnet på google

Barnløsheten er havet. Den er vinden som river i deg. Den er sterk. Kraftfull og mektig.

Barnløsheten er følelsen av at livet kjennes vanvittig urettferdig ut.
Følelsen av at man må klamre seg fast for å være med videre.
Barnløsheten er følelsen av at tiden til tider står stille, og at man er i et evig rom der man kun går å venter...

Årene har gått. Vi har grått mange tårer gjennom måneder der mensen har kommet punktlig og presist.
Vi har vært forbannet etter negative forsøk. Vi har ventet. Og ventet.. Og ventet.
Høytider, som ofte er forbeholdt familier, har føltes ekstra vanskelige.
Det har vært vondt å møtt gravide venninner, spebarn og barn. Andres lykke har vært våres sorg.

I dag kjenner jeg altså at jeg har kommet til et punkt der det føles greit å være ufrivillig barnløs.
Vi kan faktisk ikke gjøre stort mer med situasjonen enn å se fremover.
Vi har fremdeles gode sjanser for å lykkest. Man kan jo ikke tro noe annet før det motsatte er bevist.
Uannsett hvor urettferdig jeg syns situasjonen er, så hjelper det ikke oss.
Det som derimot hjelper oss er å rette opp ryggen, brette opp armene og se positivt på tilværelsen.
Vi skal klare det. Vi skal bli foreldre til slutt.

I dag aksepterer jeg at jeg er ufrivillig barnløs. Klart, jeg kommer nok fremdeles til å ha stunder der det kjennes håpløst ut. Jeg kommer fremdeles til å gråte ved negative forsøk.
Men jeg aksepterer at vi må "lage barn hos legen", og at vi er ufrvillig barnløse.

Det kjennes ganske greit ut.

Å tabubelegge barnløshet, eller å gi det et ansikt?

Jeg er ufrivillig barnløs, og har vært det i mange år nå tiltross for at jeg bare er i slutten av 20 årene.

Familie, venner og kollegaer vet om barnløsheten våres. Og i begynnelsen av 20 årene snakket jeg åpenlyst om barnløsheten til nærmeste familie og venner. (Jungeltelegrafen tok seg av å spre resten ut til naboer og bekjente)
Under de to første IVF forsøkene ble familie og venner informert om medisiner, hormoner, uttak og innsetting. Hele prosessen var spennendes. Det var nytt. Det gav håp.
Men så kom de negative testene. Og fortvilelsen.
Vi opplevde at folk rundt oss var fortvilet på våres vegne (Feks fremtidige besteforeldre som også opplever at en drøm viste seg å være vanskelig å oppfylle..)
Mest av alt var vi to fortvilet. Han fordi det å bli far skulle vise seg å ikke bli lett.
Jeg, fordi jeg var grunnen til at vi ikke kunne få barn.

Muren rundt meg ble bygget opp, og jeg kjente at barnløsheten var en privat sak som ingen hadde noe med. Fra å være åpen om barnløsheten gikk jeg/vi til å bli totalt lukket om den.
Når kollegaer, venner og familie spør om barnløsheten og eventuelle neste forsøk, så kjenner jeg at det ikke er greit å snakke om det.
Det at vi lager barn er privat. Selv om det er hos legen.

Det er sefølgelig flere grunner til at jeg ikke vil snakke åpenlyst om barnløsheten og IVF forsøkene våres lenger.
Grunn nummer en er at det gjør vondt.
En annen grunn er nok fordi at jeg er hårsår når det gjelder kommentarer som:
"Det er jo bare til å adoptere".
"Har dere tenkt på når dere vil gi opp, og hva dere eventuelt vil gjøre videre?".
"Kanskje det ikke er meningen at dere skal ha barn".
Ingen skal fortelle oss når vi skal gi opp. Og ingen skal heller si at en eller annen høyere makt kanskje har bestemt at det ikke er meningen at vi skal bli foreldre.
(Jeg tror nok at kommentarer som dette handler om uvitenhet om ufrivillig barnløshet, adopsjon og det psykiske aspektet ved å ikke kunne få barn...)

I det siste har jeg tenkt at vi, eller spesielt jeg, har bidrat til å tabubelegge ufrivillig barnløshet og assistert befruktning ved at jeg nekter å snakke om det.
Det er synd, og det er jo absolutt ikke det jeg ønsker.
Gjennom bloggen så skriver jeg jo om disse temaene, og jeg ønsker at flere skal få bli kjent med det, og jeg ønsker at ufrivillig barnløse skal møte likesinnende.
Men jeg er anonym.Og på privaten så ønsker jeg som sagt ikke å snakke åpenlyst om det.
Er jeg da, som er for at ufrivillig barnløshet ikke skal være tabu, med på å tabubelegge barnløshet?

Hver gang jeg ser bloggere som er åpne om temaet og står frem med bilde av seg selv, så klapper jeg i hendene og syns det er beundringsverdig at dem.
Hver gang jeg ser "kjendiser" som forteller åpenlyst om IVF forsøk, så syns jeg det er fantastisk at dem bidrar til at flere får høre om det.
For ikke å snakke om når politikere tar opp temaet, så jubler jeg.
Det er så flott og viktig at barnløsheten får et ansikt, og at flere blir kjent med tematikken!

Jeg er for at flere skal bli kjent med det å være ufrivillig barnløs.
Jeg er for at folk ikke skal være uvitende om temaet, og at det ikke er "bare er til å adoptere".
Jeg er også for at ufrivillig barnløshet ikke skal være tabubelagt.
Men det er bare så synd at jeg er med på å gjøre det selv gjennom å være anonym her, og nekte å snakke om barnløsheten til familie, venner og bekjente.
For hvem er det som er med på å tabubelegge barnløshet da? Jo, nettopp meg.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde hatt ryggrad nok til å stå ut for verden åpenlyst og si:
"Her er jeg. I slutten av 20 årene. Og ufrivillig barnløs. Det er tungt, og veien har vært lang.
Men vi har ikke tenkt å gi opp enda. Kan du ikke versåsnill holde kjeften på deg når du sier at vi skal gi opp biologiske barn, og kan du ikke spare deg for å si at det "bare" er å adoptere?"
Ååhh, det hadde vært så fint å gitt barnløsheten et ansikt og en stemme!


Føler DU at du klarer å være åpen om ufrivillig barnløshet?
Eller hadde dere behov for å være lukket om temaet? Har behovet for å være åpen/lukket endret seg mens dere var/er ufrivillig barnløs?

Morsdag

Bortsett i fra jul, påske, halloween, sommerferier, idylliske søndagsmorninger og andre fine (familie) dager, så er det en dag som nesten er verre enn andre.
Morsdagen.
I ukesvis har butikkene vært fulle med kort der det står "Verdens beste mamma", hjerte sjokolader, kopper med sukkersøtt print og tykke bamser med alt for små t-shorter der det står VERDENS BESTE MAMMA.
Jeg snur meg og går en annen vei.

Jeg våknet tidlig i dag. Ute skinner solen og gradestokken viser minusgrader.
Morgen kaffen lukter nydelig, og jeg, som hver morgen, setter meg forran PC'en min og skrur på Facebook. Nyhetsveggen er full av bilder og hilsinger til de heldige mødrene.
Det stikker i hjertet.

Senere i dag skal jeg i bursdag. Til en helt vanlig mann i begynnelsen av 30 årene. Han er ikke noe problem å besøke. De andre fedrene der er heller ikke et problem. Men de er det. Mødrene. Og barna forsåvidt.
Mødrene er der i flertall. Og som stolte mødre bruker, så kommer de nok til å fortelle om små barnehender som vekket de på senga med frokost. Barnetegninger og gaver. Om hvor stor lykke det er å være mamma. Og så videre..
Slike dager får meg til å tenke.

Jeg elsker min egen mor. Og hun har selv fått en hilen i dag. Jeg har ingen problem med å forstå at denne dagen nok er fin for alle verdens mødre. Og skaper en viss forventning og fryd for barna deres.
Men som ufrivillig barnløs, så har jeg i dag (og andre dager jeg nevnte innledningsvis) lyst til å grave meg ned i senga.
Og sove lenge.

Vil gi barnløse flere prøverørsforsøk..

Under gårsdagens nyheter på TV2 kunne vi se en sak om at Arbeiderpartiet foreslår å øke anntall prøverørsforsøk til ufrivillig barnløse fra tre til fem forsøk per par. (Saken kan leses her)
Norges første prøverørsbarn som selv har fått et prøverørsbarn ble intervjuet, og hun støtter selvsagt AP's forslag.

I følge Ønskebarn.no, så er det kanskje så mange som 40.000 ufrivillig barnløse i Norge.
Grunnen til at AP ønsker å øke antall forsøk fra tre til feks fem forsøk betalt av det offentlige er fordi svært mange ikke lykkes på de tre første forsøkene, men relativt mange har gjerne lykkes innen fem forsøk. (Viser tall fra fertilitetsklinikker.)

Videre i saken står det at i 2010 bekostet staten nær 37 millioner kroner på assistert befruktning. Dersom AP's forslag om to ekstra forsøk for hvert barnløsepar blir plusset på, vil utgiftene øke med mellom 23 og 33 millioner kroner.

(Bildet funnet på google)

Som ufrivillig barnløs syns jeg selvsagt at det hadde vært supert om vi kunne fått to forsøk til dekket av staten.
Som tallene viser så er det dyrt å gå gjennom prøverørsforsøk, og for veldig mange kan det bli en økonomisk belastning å måtte påkoste forsøk i det private.
Jeg syns også det er flott at tall fra fertilitetsklinikker viser at tre forsøk i mange tilfeller ikke er nok, og at relativt mange har lykkes innen fem forsøk.

Jeg har fulgt litt med på en diskusjon på internett der noen (tidligere?) ufrivillig barnløse som har vært så heldige å få to barn, uttaler seg om at staten bør også høyne antall barn grensen.
Per i dag kan man kun få to prøverørsbarn "laget av det offentlige", og hvis man vil ha flere barn må man over til det private.
Personlig er jeg enig i den regelen, og jeg tror nok at grunnen til at man har en max grense på to barn per familie i det offentlige, er nok fordi at med til sammen 40.000 ufrivillig barnløse så er det veldig mange som står i kø for å oppfylle drømmen sin..

Jeg krysser ihvertfall fingrene for at AP får gjennom forslaget sitt. Jeg vet at de har snakket om dette i flere år nå (Artikkel fra mai 2012, og artikkel fra oktober 2011)
En liten digresjon, men i følge artikkelen "Hvorfor har du ikke barn?" står det at:
(...)" I dag mener Høyre at assistert befruktning ikke lenger skal være en oppgave for det offentlige helsevesenet. (...) Krf ønsker å forby sæddonasjon."

Når ønsket om barn er høyest over alt på jord, så gjør man selvsagt alt som står i ens makt for å komme et skritt nærmere målet. Ved dagens regler med kun tre forsøk betalt av staten, vil vi som må ha flere forsøk kanskje ha store økonomiske utgifter.
Noe som sefølgelig er verdt det hvis man lykkes.
Livet blir satt på vent, husdrømmen og forsåvidt bolig-sparing blir utsatt fordi man ønsker å prøve alt som står i sin makt for å bli en familie. Ved dagens regler om 15 % egenkapital ved kjøp av hus/leilighet og de høye prisene på bolig, så blir det et spørsmål som ufrivillig barnløs om man skal velge hus eller barn. Jeg vet selvsagt hva jeg velger..


Hva syns du om AP sitt forslag?

Oppdatering fra slutt timen på sykehuset

Onsdag satt vi nok en gang på venterommet på St.Olavs. Ikke forventningsfulle og full av håp denne gangen som under forsøkene, men spente og nysjerrige på hva som ventet oss.
Vi ble hentet av en hyggelig lege som viste oss inn til et kontor.
Først snakket vi sammen lenge, og jeg fortalte om at vi har tenkt å prøve "lykken" i Danmark på en privat klinikk der. Han syns det var lurt av oss å prøve oss en annen plass og få noen andres vurdering, det var bare sundt det :)
Så gikk han gjennom forsøkene våres. Som vi vet så var det helt klart forsøk nummer to som var det beste. Legen kunne heller ikke gi oss en annen grunn til det enn at ingen sykluser er like, ergo resultatene av befruktning osv kan være forskjellig gang for gang. Jeg sa jeg syns det er litt fortvilendes siden jeg hadde gjort "alt rett" i god tid før dette forsøket.
Han sa også at hvis myndighetene hadde gitt oss flere gratis forsøk, eller hvis sykehuset kunne bestemt hvem som skulle fått flere forsøk dekket av staten-så hadde vi absolutt vært gode kandidater for dette. Selv om det ikke hjelper oss, så er det godt å høre :)

Så tok han en ultralyd av meg, og sjekket eggstokker og livmor. Jeg har som vanlig en ganske stor cyste. Legene blir ikke enig om den ligger på eggstokken eller ikke, og denne legen mente at det kunne være rester fra eggleder som ble fjærnet for noen år siden. (Jeg har tidligere hatt to store operasjoner, en gang for å fjerne giga cyste, og andre gang for å fjærne væskefylte eggledere og cyste. Pga sammenvoksinger og muskelknuter i buk har det begge ganger blitt tatt åpen operasjon på meg, noe som tar tid og er smertefult i ettertid..)
Han mente at livmoren så perfekt ut, men han gikk med på at hysteroskopi var neste steget. St.Olavs utfører dette på fertilitets avdelingen-uten narkose og bedøvelse. Når han sa dette kjente jeg at tårene presset på, og jeg gruer meg virkelig til det. Trenger jeg å si at jeg er livredd smerter og generelt undersøkelser på sykehus?
Jeg skulle også sjekke AMH verdien (det har ikke blitt gjort før), og tok en blodprøve før vi gikk hjem :)

Etter undersøkelsen snakket vi med en sykesøster og hun satt opp tid til hysteroskopi som føreløbig blir 7. februar. Jeg kan ikke ha mensentrasjon når undersøkelsen skal bli tatt, og akkurat nå er mensen min virkelig helt fullstendig "på bær tur". Jeg har blødd siden 30. desember, og er fremdeles ikke ferdig!!

Ellers så sa legen at vi kunne få ta alle ultralydene på sykehuset før vi reiste til Danmark. Det kostet rundt 800 kr, kontra 1200 kr som det kostet på privat klinikk i byen!!
Jeg kunne også få tatt alle blodprøvene på sykehuset som Triangelen i Danmark krever at jeg må ta :)

Alt i alt så må jeg si at det var en super opplevelse å være på slutt samtalen. Vi var inne i over en time, noe som nesten er lengre enn det vi noen gang har vært innom iløpet av alle forsøkene våres..(satt litt på spissen..Men løpeband følelsen var borte)




(Thanks Klara, for crossed fingers on wednesday:) I completely forgot to update the blog )

Ellers så ønsker jeg alle sammen en riktig god helg :)

Planen videre..

Da har en uke gått siden vi viste at nok et forsøk ville ende negativt.
Det har vært en berg og dalbane uke, der nedturene har vært større enn oppturene. Det har vært tungt å gått på jobb, og tungt at alle har vist om det.
Jeg vet at mange ønsker å være åpne om forsøkene sine til familie, venner og kollegaer. Jeg var nok i større grad åpen om våres forsøk og det å være ufrivillig barnløs de første årene. Mens nå, forsøk etter forsøk så gjør det vondt å snakke om det. Det gjør vondt at andre skal fortelle meg når det er på tide å gi opp, og vondt at de ikke skjønner så mye om prosessen. Selv om jeg virkelig kan forstå det.
Det er synd at jeg ikke klarer å være mer åpen om forsøkene, og synd at jeg som ufrivillig barnløs er med på å tabubelegge barnløshet og IVF forsøk.

Den siste uken har vært tung for oss begge. Jeg er en person som enten er på topp eller på bunn. Desverre er det sjelden en mellom ting, og det er slitsomt å være på bunnen. Min kjære er en evig optimist, heldigvis. Det er nok slik pessimisten og optimisten fungerer så godt sammen i et forhold.

Vi snuser sefølgelig på veien videre. Vi ønsker jo ikke å gi oss enda, og det er heller ingen god grunn til å gi seg nå.
Men i jungelen av private klinikker i inn og utland så er det lett å gå seg vill tror jeg.
Nå står valget mellom Nordica og Triangelen i København. Grunnen til at det eventuelt blir København er fordi det er gode fly muligheter dit. Det er myye å tenke på, mye som skal planlegges og sjongleres. Vi må ha en gynekolog her som kan ta alle kontrollene av meg før alt er klart og vi får klar signal i fra klinikken i Danmark til å reise ned å ta uttak. Og så er det sefølgelig den økonomiske biten da. Grovt regnet så blir det vell rundt 50 000 med medisiner, forsøk privat og fly billetter/hotell i Danmark. Det tar litt tid for oss å spare opp så mange penger, men vi håper at vi får tatt forsøket rundt i juli.

Vi skal også ha slutt samtale med sykehuset her, og få journalen våres. Egentlig så gruer jeg meg litt til den samtalen, fordi jeg har lest at flere plutselig har fått nye beskjeder om forsøkene som de aldri har hørt noe om.

Jeg glemte helt å si at nå som vi skal velge privat klinikk for videre forsøk så er det viktig for oss at de vil prøve medisiner som det offentlige har nektet oss. Jeg ønsker også å sjekke livmoren for polypper, da jeg har en sterk følelse på at det kan være noe der.

Nå skal vi bare prøve å komme oss gjennom julen med familie og venner som ikke vet noe om forsøket. Nok en jul som ufrivillig barnløs..

Til deg, kjære Barnløshet...

Du styrer hele livet mitt, du kjære Barnløshet.

Livet blir lagt opp for at du skal mettes, og for at du ska bli fornøyd.
Din tilfredsstillelse er min maktløshet.
Din lykke,
er min sorg og fortvilelse.

I juni 2004 så kjente jeg deg ikke.
Jeg hadde sefølgelig hørt om deg, og hørt om andre som kjente deg.

Men jeg tenkte at du og jeg trengte ikke å stifte bekjentsskap.
Vi trengte ikke å bli venner.

Desverre tok jeg tok feil..

Allerede i desember 2004 fikk jeg en ond følelse på
at vi fikk noe med hverandre å gjøre i fremtiden.

Men jeg håpte sefølgelig på det beste..

For jeg ville ikke bli kjent med deg.

Året gikk. Eller skal man si årene?
En sommerdag våknet jeg opp etter en "liten" operasjon

som skulle føre sjebnene våres sammen.

Legen kunne fortelle meg at du kjære Barnløshet,
du skulle bli en del av livet mitt.

En viktig del av meg.

Verden raste på mange måter sammen.

Og på få sekunder så stod du der forran meg, nesten som en nær venn
som ønsket å trøste en du var glad i.
Du holdt hardt rundt meg, og nektet å slippe...

For hver dag som gikk spiste du meg opp.

Bit for bit,
del for del.

Du tok optimismen min i din hånd, og holdt et hardt grep om den.

Du tok håpet mitt, og erstattet det med frykt.
Du fylte lungene mine med redsel,
og for hver gang jeg pustet ut fikk angsten føde.
Så sa du: Vi to skal alltid være venner.

Du lovte til og med å aldri forlate meg.

Etter kort tid ble du en viktig del av meg,
kjære Barnløshet.

En som jeg ikke kunne velge å leve foruten.

Hver morgen jeg våknet opp, så var du der ved min side.

Hver gang jeg fant et snev av optimisme, håp og lyst,
så var du der og tok det i fra meg igjen.

Og igjen. Og igjen...
Du fikk alltid frem det værste i meg,
og på grunn av deg kunne jeg til tider
tenke mørke tanker
som ingen bør ta del av.

Jeg ønsker å leve uten deg.

Jeg ønsker ikke at du skal være en del av meg.

Jeg ønsker ikke at du skal kontrollere meg på den måten du gjør.

Du spiser meg opp, bit for bit.

Del for del.
Du styrer hverdagen min, og
gjør meg til hun som ingen tørr å betro sine etterlengtende gleder til.

Men vet du hva, kjære Barnløshet?

En gang, kjære du, så skal jeg leve uten deg.

Koste hva det koste vil.

Jeg skal bli fri,
og jeg nekter faen meg å gi opp!

(Veienmedivf, desember 2012)

Jeg lurer på..

Jeg lurer på hvordan det føles å kaste p-pillene og være gravid måneden etter..

Jeg lurer på hvordan det føles å ikke lage barn hos legen, og hvordan det føles
å slippe medisiner, ultralyder, sprøyter, uttak, innsetting og ukesvis i berg og dalbaner..

Jeg lurer på hvordan det føles å planlegge en graviditet uten å måtte tenke på at det skal passe tidsmessig med jobb, at det ikke er sommerferie, høytider og stengt..

Jeg lurer på hvordan det føles å planlegge en graviditet uten å måtte bekymre seg over om man faktisk har råd til å betale for å oppnå det...

Jeg lurer på hvordan det føles den dagen man står med sterk positiv test i hendene og
kjenner på seg at dette går rette veien..

Jeg lurer på hvordan det føles å ha ømme bryster, morgen kvalme og trøtthet som skyldes
en graviditet..

Jeg lurer på hvordan det føles å se et bankende hjerte på ultralyd for første gang..

Jeg lurer på hvordan det føles å kjenne spark i magen..

Jeg lurer på hvordan det føles å kjøpe de første små sokkene og rosa eller blå klær..

Jeg lurer på hvordan det føles å kjøpe vogn, barnesete og innrede leiligheten til at et nytt liv skal komme til verden..

Jeg lurer på hvordan det føles å finne navn til sitt kommende barn..

Jeg lurer på hvordan det føles å gå til jordmor..

Jeg lurer på hvordan det føles å kjenne og se at magen vokser..

Jeg lurer på hvordan det føles når familie og venner gleder seg sammen med oss..

Jeg lurer på hvordan det føles å føde..

Jeg lurer på hvordan det føles å se sitt nyfødte barn for første gang..

Jeg lurer på hvordan morskjærlighet kjennes ut..

Jeg lurer på hvordan det føles å se sitt barn vokse opp, gjennom første tann, skritt, første barnehagedag, skoledag og kjæreste...

Jeg lurer på....

Neste år, da må vi vell ha lykkest?

Vinteren har kommet for fult, og snøen laver ned i store mengder. Det har blitt mørkere ute, og minnene om en kald og våt sommer er fjern.
Vi nærmer oss jul. Faktisk er det bare 58 dager igjen til julaften.

Som ufrivillig barnløs så har jeg år etter år hatt en merkelig og trist følelse rundt juletider. "Vi har fremdeles ikke barn, og vi er fremdeles barnløse" er tankene
jeg har tenkt år, etter år.. etter år.
Jula 2004 var vi nyforelsket og hadde prøvd å fått barn i ca 6 mnd. Vi begynte å bli utålmodige, men tenkte at det var jo normalt
å prøve opp mot ett år før spira satt. Jeg husker at jeg tenkte at neste år så har vi nok garantert barn, eller ihvertfall kul på magen..
Og slik gikk årene.. Det er noen år siden 2004 nå, men hvert år har jeg tenkt "Neste år, da må vi vell ha lyktes?"

Vi er på våres siste IVF forsøk i det offentlige. Fremdeles uten barn. Hvem hadde trodd at veien skulle være så lang for åtte år siden?
Som jeg sa innledningsvis så er det bare 58 dager igjen til jul. Det gir meg en bittersøt følelse blandet med håp og en stor dose redsel.
Håpet for at vi skal lykkes og kanskje gi fremtidige besteforeldre verdens vakreste juleglede.
Redselen for at det ikke går, og vi må finne en ny vei videre. Redselen for at nok en jul så skal jeg sitte å klamre meg til håpet om at "Neste år, da må vi vell ha lyktes?"

Av Längtan Till Dig..

I en evighet levde jag som om du inte fanns
I alla drömmar var du ändå nära
så underbart nära
Och jag trodde jag fann dig
men du var någon annanstans
Varenda gång jag funnit nån
så såg jag att drömmen inte var sann

Tänk alla famnar jag lämnat av längtan till dig
För jag trodde att du fanns och väntade mig
Ja alla dagar jag vandrat så sorgsen och trött
För att möta den vackraste människa jag någonsin mött

Da er et nytt IVF forsøk snart et faktum. Det blir et laangt regime også denne gangen.
Jeg starter på sprayen den 17. oktober, og skal på cystekontroll på St.Olavs den 14. november.
Hvis alt ser fint og klart ut, så starter jeg på sprøytene den dagen. 9 dager med Gonal-f, litt høyere dose enn sist gang.
Jeg gleder meg til nytt forsøk. Og jeg gruer meg! Hetetokter, humør som går i berg og dalbane, trøtthet og konstant vondt i hodet var en del av hverdagen
under sist forsøk. Håper bare bivirkningene ikke blir så sterke denne gangen....