Han så på meg med åpne øyner og nikket med hele ansiktet mens han fortalte dette.
Han, en 5 år gammel gutt med store refleksjoner og tanker om at alle kvinner blir mamma. En gang.
Jeg jobber med barn, og opplever hver dag fine vakre øyeblikk sammen med barna.
Jeg elsker barn, og det å jobbe med barn gir meg veldig mye.
Det er heller ikke sånn at jeg føler at det er vanskelig å omgåes barn på jobb. (...det er desverre værre å omgås nygravide venner og bekjente til tider, selv om jeg unner dem virkelig det å bli gravide. Men dette er en helt annen historie...)
Det er jo tross alt ikke andres barn jeg ønsker. Jeg ønsker mitt eget. Jeg ønsker å bli mamma.
En gang.
For noen dager siden hørte jeg en kommentar på TV:
"Å få barn er det aller største man kan oppleve i livet."
Det skulle vist nok være det største øyeblikket der man blir overveldet av følelser, håp og drømmer for det lille nyfødte nurket. Det største øyeblikket der man opplever å se det lille livet man har skapt og se likheter mellom barn, mor og far.
Som jeg skreiv i innlegget "Vil gi barnløse flere prøverørsforsøk." så er 40.000 mennesker i Norge ufrivillig barnløse. På verdensbasis er tallet høyt, og vi er mange til sammen.
Å være ufrivillig barnløs vil naturligvis si at man må ufrivillig leve uten barn.
Tidspunktet man må leve ufrivillig uten barn vil jo selvsagt anhenge av flere faktorer:
Hvor lang tid det tar før man lykkest, om man eventuelt velger adopsjon eller å gå videre i livet uten barn.
Tiden man lever som ufrivillig barnløs vil uannsett oppleves som en sorg.
Jeg sørger hver dag over et tap i livet som enda ikke har eksistert. Det føles faktisk ut som jeg har mistet noe.
Hvis det er sant at det å få barn er det største man kan oppleve i livet, så vil det å ikke få barn oppleves som det største nederlaget i livet. Det å formere oss er et sterk behov som (stortsett) er forankret i oss mennesker...
Daglig blir jeg påminnet andres suksess gjennom reklamer om lykkelige familier og artikkler om hvor fullverdig livet først blir når man får barn.
I dag feks var det foreslått reklame fra Libero på nyhetsveggen min på Facebook.
Reklamen inneholdt et bilde av et spebarn som ble massert av sin mor. " Å ha en rolig og deilig stund sammen med babyen er verdifullt, og massasje er en måte å nyte på sammen med barnet."
Slike reklamer som popper opp på min nyhetsvegg irriterer meg grønn!
Ved å stadig bli påminnet om andres positive fertilitet så kjennes nederlaget over at man ikke virker og får det til større....
Når en 5 åring sier at "Alle damer skal bli mamma en gang", så er det jo ikke for å tråkke en som meg, som er ufrivillig barnløs, på tærne.
Jeg tar meg ikke nær av hva femåringen sier :) Men jeg må innrømme at jeg blir tankefull.
Faktumet er at alle damer blir langt i fra mamma en gang. Men med dagens muligheter for feks assistert befruktning, sæd og eggdonasjon, surrugati og adopsjon så er sjansene større enn tidligere at de aller fleste lykkes på en eller annen måte til slutt.
Og jeg vet jo at vi også kommer til å bli foreldre på en eller måte. En gang.
Men på veien, mens man står i forsøk etter forsøk og skuffelser etter skuffelser, så må det være lov til å kjenne på nederlagene der man ufrivillig lever uten barn.
Og jeg vil også påstå at som ufrivllig barnløs går man gjennom mange ulike prosesser. Først beskjeden om at man må lage barn hos legen. Så opp og nedturer gjennom assistert befruktning. Negative forsøk/positive forsøk. Veien videre med eventuelt adopsjon eller å leve livet uten barn.
