Blenda hvit, og jeg blør litt mer i dag!
Nå er jeg så lei av hormoner og medisiner, og ikke minst er jeg lei fordi vi aldri får det til!
Redd for at vi aldri får det til......
Jeg er lei av å sove dårlig, og våkne gry tidlig. Lei av å sette livet på vent, og tilpasse forsøkene, husdrøm og bilkjøp med "Tenk hvis vi blir gravid", eller "Neste forsøk må passe med jobben". "Vi har ikke råd til å spare til hus, vi må spare til nytt forsøk i det private". "Vi kjøper stasjonsvogn, tilfelle......"
Jeg gruer meg i hel til å gå på jobb i dag, for kollegane mine tror at prøverør= garantert gravid!
Jeg er lei av å møte uvitende mennesker som spør og graver i prosessen.
"Hvor mange prosent sjanse er det for å lykkes? Ooii, ikke mer nei. Det er ikke store sjansen nei."
Kollega: "Skal dere sette inn embryoet i morgen?"
Meg: "Nei, i morgen skal vi ta ut eggene".
Kollega: "Skal dere ikke sette inn da?"
Meg: "Nei, vi skal som sagt ta ut eggene i morgen."
Kollega: "Må dere ikke sette inn først da?"
Eller hva med standard strofen fra folk som ikke er ufrivillig barnløs: "Kan dere ikke bare adoptere da?"
Jeg er også lei av å møte gravide kollegaer. Jeg unner dem det av hele mitt hjerte-virkelig. Men trenger de å fortelle meg om at de fikk det til på første forsøk, og det to minutter etter at de fikk vite om mitt forsøk. Jeg vil ikke høre om ultralyd timer og voksende pupper. La meg ihvertfall få puste ut litt og få forsøket på avstand. Så skal jeg glede meg sammen med dem!
Jeg er lei av at verden skal føles så urettferdig ut.....