Er jeg pliktig til å fortelle at vi lager barn hos legen??

Det er sommer. Solen skinner. Vi er varme. Glade. Fornøyde.
En jentegjeng på seks sitter ute i sommerkvelden og koser seg med iskald vin.
Fem av dem har barn. Jeg har ikke.
Utover kvelden kommer samtalen naturlig inn på deres håpefulle små. Jeg sitter bare der. Unngår å stille spørsmål, og prøver alt jeg kan for å unngå å få spørsmål selv. Hvem skulle vell ikke ønske at dem kunne lånt Harry Potter sin usynlighetskappe akkurat i det øyeblikket? Jo jeg.
Plutselig kommer det, som lyn fra klar himmel. "Nå har dere vært sammen lenge. Er det ikke på tide å få barn snart?"
Jo. Det er på høy tid, takk..
Jeg svarer ikke direkte på spørsmålet, men prøver meg på en strofe om at det hadde vært fint med fast jobb først, og leilighet eller hus. Jeg forter meg med å avslutte setningen med at det haster ikke.
For all del, vi er jo unge. To par øyner ser medfølende på meg. De er mine nærmeste venninner, og vet utmerket godt hvorfor vi ikke har barn.

"Men har dere ikke lyst på barn da?" Oppfølgingsspørsmål. Gud jeg hater dem!
Du skulle bare vist. Ønsket om å få barn brenner inni meg som en åpen flamme. Ja, jeg har lyst på barn!
Så kommer den dårlige samvittigheten, og jeg føler at jeg løy til dem. Skal jeg fortelle dem at assistert befruktning er våres eneste mulighet til å få barn? Er jeg pliktig til å fortelle dem det, eller er en hvit løgn om ønske om fast jobb, leilighet og et mer stabilt liv ok i slike situasjoner?



                  Bildet funnet på Google


Er det noen ufrivillig barnløse som kjenner seg igjen i situasjonen ovenfor?
Selv har jeg følt på at i årene som ufrivillig barnløse så har spørsmålene om vi snart skal få barn vært påtrengende og til tider vanskelig å håndtere. Spesielt i tider der vi har vært under utredning og forsøk, så har spørsmålene vært vanskelig å svare på. Man er så sårbar i denne prosessen, og personlig så syns jeg at det blir ekstra vanskelig når andre skal definere meg som hun som ikke kan få barn på naturlig måte. Derfor syns jeg det er bedre å bli definert som hun som venter med barn fordi hun ønsker en mer stabil livssituasjon først.


"Når skal dere i gang med et nytt sånt prøverørsforsøk?"
Hun kunne like godt slått meg i ansiktet mens hun spørte dette spørsmålet. Spørsmålet som faktisk kjennes ganske privat ut. Hun, en kollega i midten av femtiårene og tre barn. (Det er viktig å poengtere at dama har tre barn. Hun har forøvrig fått barna "bare ved å se på mannen". Hennes ord..)
Jeg husker ikke hva jeg svarte kollegaen min når hun spurte meg. Det jeg husker er at jeg hadde lyst å svare at det er en privatsak. Punktum. (Jeg får ofte spørsmål i fra kollegaer om når vi skal i gang med neste forsøk..)
En ting er å få spørsmål i fra nærmeste venner, en annen ting er å få spørsmål i fra kollegaer og bekjente. Felles for alle spørsmålene er at det føles like privat å svare hver eneste gang.
Det får meg igjen til å tenke litt. Er jeg pliktig til å fortelle alle at vi lager barn hos legen? Og ikke minst når vi har tenkt å lage barnet?

Man trenger ikke å være en rakettforsker for å forstå at som ufrivillig barnløs så er det ikke bare til å lage barn innenfor husets fire vegger.
Som jeg har skrevet før, og som andre ufrivillig barnløse kjenner seg igjen i, så medfører babylagingen ventetid, legebesøk, gynekologtimer, blodprøver, undersøkelser, medisiner, mer ventetid og atter nye undersøkelser. Jobber man i arbeidslivet så fører jo dette selvsagt til at på ett eller annet tidspunkt så må man være borte i fra jobb for å gå på disse undersøkelsene.
Selv jobber jeg så tett med andre mennesker at jeg valgte å fortelle dem om hvorfor jeg var borte. (Oh hellige samvittighet)
I årene som ufrivillig barnløs så har våres nærmeste familie og venner lært seg at barnløsheten våres er et "ikke-tema". Jeg syns det er sårbart, vondt og flaut at vi ikke kan få barn, og jeg ønsker heller ikke å utlevere barnløsheten våres til hvem som helst. Er det ikke like privat som det er for vanlige folk å lage barn?
"Hei sjef. Jeg kan ikke komme på jobb i dag. Jeg har eggløsning, og må ha sex med mannen min for å øke sjansene betraktelig. Vi ses i morgen"
Det skulle tatt seg ut..

Selvsagt er assistert befruktning en privatsak. Likevel sitter jeg ofte igjen med følelsen av at jeg er pliktig til å fortelle at vi lager barn hos legen. Utsagnet mitt er naturligvis satt veldig på spissen, men jeg føler som sagt at jeg er plitkig til å fortelle om legebesøk, gynekologtimer og hvorfor jeg er borte i fra jobb. Jeg føler også at jeg er pliktig til å fortelle om når et forsøk har endt negativt, og at jeg er pliktig for å fortelle nye bekjentskaper om hvorfor vi ikke har fått barn enda.
I teorien så er man jo ikke pliktig til å fortelle arbeidsgiver hvorfor man er borte, men spesielt på små arbeidsplasser er det vanskelig å forholde seg til synsing om hvorfor vedkommende er mye borte fra arbeid. Ikke minst så går det jo utover andre når man er borte fra jobb.
                           Bildet funnet på Google

Til deg som er ufrivillig barnløs. Har du opplevd å få slike spørsmål i fra venner, bekjente eller kollegaer? Hva svarer du da eventuelt? Og hva sier du til jobben mens du er under forsøk?

Til deg som spør andre om når dem skal ha barn:
Ikke gjør det! Du vet aldri om du treffer et sårt punkt. Du vet aldri om du treffer på et par som holder på med utredning for ufrivillig barnløshet, par som akkurat har fått beskjed om at assistert befruktning er deres eneste sjanse, eller par som akkurat har fått menstruasjon etter negativt forsøk.
Hvis man skal spørre et par om "når de har tenkt å få barn", så må man også tåle at paret enten ikke vil snakke om det, eller at de forteller åpenlyst om at ønsket er stort-men det er vanskelig å få det til.

Nei, man er ikke pliktig til å fortelle at vi lager barn hos legen. Men min egen konklusjon er at det er vanskelig å holde det privat i en hverdag der det er vanlig å få spørsmål om når man tenker å få barn, og en hverdag der man jobber tett innpå andre mennesker. Det er også vanskelig å holde det privat når man er ferdig med utdanningen, har vært i et forhold lenge og man har nådd en alder der det å få barn er naturlig.

"Det er helt greit å være ufrivillig barnløs"..

"Det er helt greit å være ufrivillig barnløs".
Disse ordene sa jeg til meg selv tidligere i dag. Det er faktisk greit.,og det kjennes ganske OK at jeg har kommet til det punktet.
Det har tatt åresvis.

Vår historie startet som alle andres som også ønsker barn.
Vi kastet p-pillene allerede sommeren 2004. Ønsket var å bli ung mor.
Årene som prøver og ufrivillig barnløs har langt i fra vært lett. Det er noe alle som går gjenom det samme har erfart.
Vi har vært fortvilet når mensen kom måned etter måned. I starten, før vi fikk beskjed om at vi måtte lage barn hos legen, så var ikke sex forbeholdt kos og nærhet. Vi hadde sex rett og slett kun for å få barn.
Når mensen kom kunne vi puste ut, og kose oss med noen uker med "sexfri tid".
I takt med at vi ikke ble gravide, så glemte vi til tider hverandre i hele prosessen.
Men vi fant alltid tilbake til hverandre. Han, er mitt stødige fyrtårn som alltid lyser opp.
Så fikk vi beskjed om at assistert befruktning var våres eneste sjanse til å få barn. Klart det skaper et hav med følelser i en.

                                                               Bildet funnet på google

Barnløsheten er havet. Den er vinden som river i deg. Den er sterk. Kraftfull og mektig.

Barnløsheten er følelsen av at livet kjennes vanvittig urettferdig ut.
Følelsen av at man må klamre seg fast for å være med videre.
Barnløsheten er følelsen av at tiden til tider står stille, og at man er i et evig rom der man kun går å venter...

Årene har gått. Vi har grått mange tårer gjennom måneder der mensen har kommet punktlig og presist.
Vi har vært forbannet etter negative forsøk. Vi har ventet. Og ventet.. Og ventet.
Høytider, som ofte er forbeholdt familier, har føltes ekstra vanskelige.
Det har vært vondt å møtt gravide venninner, spebarn og barn. Andres lykke har vært våres sorg.

I dag kjenner jeg altså at jeg har kommet til et punkt der det føles greit å være ufrivillig barnløs.
Vi kan faktisk ikke gjøre stort mer med situasjonen enn å se fremover.
Vi har fremdeles gode sjanser for å lykkest. Man kan jo ikke tro noe annet før det motsatte er bevist.
Uannsett hvor urettferdig jeg syns situasjonen er, så hjelper det ikke oss.
Det som derimot hjelper oss er å rette opp ryggen, brette opp armene og se positivt på tilværelsen.
Vi skal klare det. Vi skal bli foreldre til slutt.

I dag aksepterer jeg at jeg er ufrivillig barnløs. Klart, jeg kommer nok fremdeles til å ha stunder der det kjennes håpløst ut. Jeg kommer fremdeles til å gråte ved negative forsøk.
Men jeg aksepterer at vi må "lage barn hos legen", og at vi er ufrvillig barnløse.

Det kjennes ganske greit ut.

Å tabubelegge barnløshet, eller å gi det et ansikt?

Jeg er ufrivillig barnløs, og har vært det i mange år nå tiltross for at jeg bare er i slutten av 20 årene.

Familie, venner og kollegaer vet om barnløsheten våres. Og i begynnelsen av 20 årene snakket jeg åpenlyst om barnløsheten til nærmeste familie og venner. (Jungeltelegrafen tok seg av å spre resten ut til naboer og bekjente)
Under de to første IVF forsøkene ble familie og venner informert om medisiner, hormoner, uttak og innsetting. Hele prosessen var spennendes. Det var nytt. Det gav håp.
Men så kom de negative testene. Og fortvilelsen.
Vi opplevde at folk rundt oss var fortvilet på våres vegne (Feks fremtidige besteforeldre som også opplever at en drøm viste seg å være vanskelig å oppfylle..)
Mest av alt var vi to fortvilet. Han fordi det å bli far skulle vise seg å ikke bli lett.
Jeg, fordi jeg var grunnen til at vi ikke kunne få barn.

Muren rundt meg ble bygget opp, og jeg kjente at barnløsheten var en privat sak som ingen hadde noe med. Fra å være åpen om barnløsheten gikk jeg/vi til å bli totalt lukket om den.
Når kollegaer, venner og familie spør om barnløsheten og eventuelle neste forsøk, så kjenner jeg at det ikke er greit å snakke om det.
Det at vi lager barn er privat. Selv om det er hos legen.

Det er sefølgelig flere grunner til at jeg ikke vil snakke åpenlyst om barnløsheten og IVF forsøkene våres lenger.
Grunn nummer en er at det gjør vondt.
En annen grunn er nok fordi at jeg er hårsår når det gjelder kommentarer som:
"Det er jo bare til å adoptere".
"Har dere tenkt på når dere vil gi opp, og hva dere eventuelt vil gjøre videre?".
"Kanskje det ikke er meningen at dere skal ha barn".
Ingen skal fortelle oss når vi skal gi opp. Og ingen skal heller si at en eller annen høyere makt kanskje har bestemt at det ikke er meningen at vi skal bli foreldre.
(Jeg tror nok at kommentarer som dette handler om uvitenhet om ufrivillig barnløshet, adopsjon og det psykiske aspektet ved å ikke kunne få barn...)

I det siste har jeg tenkt at vi, eller spesielt jeg, har bidrat til å tabubelegge ufrivillig barnløshet og assistert befruktning ved at jeg nekter å snakke om det.
Det er synd, og det er jo absolutt ikke det jeg ønsker.
Gjennom bloggen så skriver jeg jo om disse temaene, og jeg ønsker at flere skal få bli kjent med det, og jeg ønsker at ufrivillig barnløse skal møte likesinnende.
Men jeg er anonym.Og på privaten så ønsker jeg som sagt ikke å snakke åpenlyst om det.
Er jeg da, som er for at ufrivillig barnløshet ikke skal være tabu, med på å tabubelegge barnløshet?

Hver gang jeg ser bloggere som er åpne om temaet og står frem med bilde av seg selv, så klapper jeg i hendene og syns det er beundringsverdig at dem.
Hver gang jeg ser "kjendiser" som forteller åpenlyst om IVF forsøk, så syns jeg det er fantastisk at dem bidrar til at flere får høre om det.
For ikke å snakke om når politikere tar opp temaet, så jubler jeg.
Det er så flott og viktig at barnløsheten får et ansikt, og at flere blir kjent med tematikken!

Jeg er for at flere skal bli kjent med det å være ufrivillig barnløs.
Jeg er for at folk ikke skal være uvitende om temaet, og at det ikke er "bare er til å adoptere".
Jeg er også for at ufrivillig barnløshet ikke skal være tabubelagt.
Men det er bare så synd at jeg er med på å gjøre det selv gjennom å være anonym her, og nekte å snakke om barnløsheten til familie, venner og bekjente.
For hvem er det som er med på å tabubelegge barnløshet da? Jo, nettopp meg.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde hatt ryggrad nok til å stå ut for verden åpenlyst og si:
"Her er jeg. I slutten av 20 årene. Og ufrivillig barnløs. Det er tungt, og veien har vært lang.
Men vi har ikke tenkt å gi opp enda. Kan du ikke versåsnill holde kjeften på deg når du sier at vi skal gi opp biologiske barn, og kan du ikke spare deg for å si at det "bare" er å adoptere?"
Ååhh, det hadde vært så fint å gitt barnløsheten et ansikt og en stemme!


Føler DU at du klarer å være åpen om ufrivillig barnløshet?
Eller hadde dere behov for å være lukket om temaet? Har behovet for å være åpen/lukket endret seg mens dere var/er ufrivillig barnløs?

Morsdag

Bortsett i fra jul, påske, halloween, sommerferier, idylliske søndagsmorninger og andre fine (familie) dager, så er det en dag som nesten er verre enn andre.
Morsdagen.
I ukesvis har butikkene vært fulle med kort der det står "Verdens beste mamma", hjerte sjokolader, kopper med sukkersøtt print og tykke bamser med alt for små t-shorter der det står VERDENS BESTE MAMMA.
Jeg snur meg og går en annen vei.

Jeg våknet tidlig i dag. Ute skinner solen og gradestokken viser minusgrader.
Morgen kaffen lukter nydelig, og jeg, som hver morgen, setter meg forran PC'en min og skrur på Facebook. Nyhetsveggen er full av bilder og hilsinger til de heldige mødrene.
Det stikker i hjertet.

Senere i dag skal jeg i bursdag. Til en helt vanlig mann i begynnelsen av 30 årene. Han er ikke noe problem å besøke. De andre fedrene der er heller ikke et problem. Men de er det. Mødrene. Og barna forsåvidt.
Mødrene er der i flertall. Og som stolte mødre bruker, så kommer de nok til å fortelle om små barnehender som vekket de på senga med frokost. Barnetegninger og gaver. Om hvor stor lykke det er å være mamma. Og så videre..
Slike dager får meg til å tenke.

Jeg elsker min egen mor. Og hun har selv fått en hilen i dag. Jeg har ingen problem med å forstå at denne dagen nok er fin for alle verdens mødre. Og skaper en viss forventning og fryd for barna deres.
Men som ufrivillig barnløs, så har jeg i dag (og andre dager jeg nevnte innledningsvis) lyst til å grave meg ned i senga.
Og sove lenge.

Til deg, kjære Barnløshet...

Du styrer hele livet mitt, du kjære Barnløshet.

Livet blir lagt opp for at du skal mettes, og for at du ska bli fornøyd.
Din tilfredsstillelse er min maktløshet.
Din lykke,
er min sorg og fortvilelse.

I juni 2004 så kjente jeg deg ikke.
Jeg hadde sefølgelig hørt om deg, og hørt om andre som kjente deg.

Men jeg tenkte at du og jeg trengte ikke å stifte bekjentsskap.
Vi trengte ikke å bli venner.

Desverre tok jeg tok feil..

Allerede i desember 2004 fikk jeg en ond følelse på
at vi fikk noe med hverandre å gjøre i fremtiden.

Men jeg håpte sefølgelig på det beste..

For jeg ville ikke bli kjent med deg.

Året gikk. Eller skal man si årene?
En sommerdag våknet jeg opp etter en "liten" operasjon

som skulle føre sjebnene våres sammen.

Legen kunne fortelle meg at du kjære Barnløshet,
du skulle bli en del av livet mitt.

En viktig del av meg.

Verden raste på mange måter sammen.

Og på få sekunder så stod du der forran meg, nesten som en nær venn
som ønsket å trøste en du var glad i.
Du holdt hardt rundt meg, og nektet å slippe...

For hver dag som gikk spiste du meg opp.

Bit for bit,
del for del.

Du tok optimismen min i din hånd, og holdt et hardt grep om den.

Du tok håpet mitt, og erstattet det med frykt.
Du fylte lungene mine med redsel,
og for hver gang jeg pustet ut fikk angsten føde.
Så sa du: Vi to skal alltid være venner.

Du lovte til og med å aldri forlate meg.

Etter kort tid ble du en viktig del av meg,
kjære Barnløshet.

En som jeg ikke kunne velge å leve foruten.

Hver morgen jeg våknet opp, så var du der ved min side.

Hver gang jeg fant et snev av optimisme, håp og lyst,
så var du der og tok det i fra meg igjen.

Og igjen. Og igjen...
Du fikk alltid frem det værste i meg,
og på grunn av deg kunne jeg til tider
tenke mørke tanker
som ingen bør ta del av.

Jeg ønsker å leve uten deg.

Jeg ønsker ikke at du skal være en del av meg.

Jeg ønsker ikke at du skal kontrollere meg på den måten du gjør.

Du spiser meg opp, bit for bit.

Del for del.
Du styrer hverdagen min, og
gjør meg til hun som ingen tørr å betro sine etterlengtende gleder til.

Men vet du hva, kjære Barnløshet?

En gang, kjære du, så skal jeg leve uten deg.

Koste hva det koste vil.

Jeg skal bli fri,
og jeg nekter faen meg å gi opp!

(Veienmedivf, desember 2012)

Dagene går seint..

Dager siden uttak: 6
Dager siden innsetting: 4 (Eller 5, for jeg teller innsettingsdagen som rugedag 1)
Crinonedag: 6
Dager igjen til dommedag: 10

Dagene snegler seg avgårde.. Hvert minutt, hver time og dag går så seint at man nesten skulle tro
at klokka var stoppet til tider..
Nok en gang venter vi. Venting er er stor del av IVF karusellen.

Humøret?? Det veksler mellom positiv, negativ, positiv, negativ, positiv og negativ..
Noen ganger tar jeg meg selv i å drømme om barnenavn, våkennetter, såre brystvorter og barnevogn. Andre ganger raser verden sammen, og hjertet dunker hardt og tungt i brystet. Tenk hvis vi ikke klarer det. Angsten for å misslykkes regjerer nok sterkere enn optimismen her i huset for tiden.
Dette er virkelig en følelsesmessig berg og dalbane, og det var nok litt risikofylt å ta et forsøk så nært opp mot jul. Enten blir vi verdens lykkeligste, eller så blir vi knust.

 Bildet lånt fra Google

Hormonella...

Spraydag: 15
Spray tatt: 60 (1 i hvert nesebor klokka 08.00 og 20.00)
Antall ganger alarmen har ringt på telefonen: 30
Antall dager igjen til sprøytestart: 14
Bivirkninger: Hormonell, kviser, konsentrasjonsproblemer/glemmer fort ting

Jeg har lyst til å trampe over gulvet i sinne. Følelsene har raset rundt i meg i hele dag.
Dagen startet egentlig ganske fint. Alarmen ringte 07.30 og jeg tok meg en rask dusj. 08.00 ringte alarmen igjen og det var tid for dagens første
spray. En i hvert nesebor, som vanlig.
Frokosten ble spist, og kaffen drukket. Tiden gikk, og det var på tide å gå på jobb.
Jeg kjente at jeg ble mer og mer irritert for hvert skritt jeg tok mot bussholdeplassen.
Ute stinket det tobakksrøyk, og småbarnsforeldre hastet avgårde med sure unger. I takt med skrikende unger trampet jeg, surere og sintere
for hvert skritt. Mest av alt var jeg ikke irritert på røykere og sure unger med stressende småbarnsforeldre. Nei jeg var irritert fordi jeg var irritert og ikke hadde noen god grunn til å være irritert!!!

Endelig kom bussen, jeg satt meg ned og puset rolig inn og ut. Det hjalp faktisk litt. Med et stigende humør gikk jeg av bussen og gledet meg over
vakkert vintervær med kald luft og hvit snø på bakken. På jobb ble jeg møtt av et fullstendig virr varr av hylende unger og et slitent personale. Følelsene raset rundt i meg igjen, og hele dagen trampet jeg rundt som et lite barn i alt for store støvler og en alder som lyste TRASS.
Til tider så føler jeg meg faktisk som en liten dritt unge som blir sur og sint for hver minste ting. Tårene presser for hver minste skreive kommentar fra andre, og jeg har til tider lyst til å reise meg å springe på toalettet for å gråte noen små skvetter med tårer. I andre øyeblikk har jeg lyst til å hoppende sint opp og ned å spør om det er mulig å vise litt medfølelse for en kropp som er full i hormoner og følelser. 
I det neste øyeblikket smiler jeg, og gleder meg over søte små, gode kollegaer, vakkert vintervær, en varm kopp te og god nistepakke.
Jeg kjenner ikke meg selv igjen nesten for tiden.Tårene sitter løst og jeg er som en tikkende bombe som venter på et øyeblikk for å eksplodere... Det er nesten som jeg utgjør en fare for folk rundt meg..
Men nå har humøret heldigvis roet seg, og jeg ligger utslitt på sofaen. Jeg tenker i mitt stille sinn at i morgen er en ny dag-og da må jeg virkelig ta meg sammen.