Stupet..

I dette innlegget beskriver jeg barnløsheten som et hav.
"Den er vinden som river i deg. Den er sterk. Kraftfull og mektig. Barnløsheten er følelsen av at livet kjennes vanvittig urettferdig ut. Følelsen av at man må klamre seg fast for å være med videre. Barnløsheten er følelsen av at tiden står stille, og at man er i et evig rom der man kun går å venter..."
I årene som ufrivillig barnløs har jeg til tider følt at både jeg og min kjære har befunnet oss på kanten av et stup. Havet/stormen er barnløsheten som totalt har omvendt livet våres. Man kan vell ikke unngå å si at noen ganger har barnløsheten først oss noen skritt bort i fra hverandre. Heldigvis, så har vi alltid funnet tilbake til hverandre.
De neste linjene er en liten metafor på alt fra forelskelsen til man får diagnosen ufrivillig barnløs. Det er også en liten metafor på at det er lett å glemme hverandre mens det stormer så mest. Men, når man står sammen så står man tryggere og stødigere.


Se for deg at du står på en klippe og ser utover havet.
Landskapet rundt deg er åpent. Det er vakkert, og tar rett og slett pusten ifra deg.
Himmelen er blå. Skyfri. Solen står høyt og fuglene skriker etter mat.
Du kan høre bølgeskvulp rundt deg, og selv om det er et stykke ned til sjøen så kan du kjenne saltsmaken i munnen fra bølgesprutene.

Du setter deg ned på berget.
Beina er barfot, og det harde underlaget kjennes varmt ut under føttene dine.
Vinden stryker deg forsiktig i håret, og løfter noen hårstrå opp mot himmelen.
Du smiler. Er lykkelig, glad og har en varm følelse inni deg som bobler av glede.
I noen minutter lukker du igjen øynene, og nyter lyden av havets-musikk og solstrålene som varmer kroppen din.

Du vet ikke hvor lenge du sitter der.
Et minutt? En time? Tiden eksisterer ikke.
Så hører du en lyd som får øynene til å åpne seg opp.
Og der står han.

Du smiler mot han og reiser deg opp.
Armene dine åpner seg og ønsker han velkommen.
Til slutt står dere sammen.
Tett. I en nærhet bare du og han kjenner.
Hardt holder dere omkring hverandre og puster inn duften av kroppslukt og saltvann.
Dere er sammen, og sammen står dere i vindens dans og kjenner på kreftene ifra naturen rundt dere.

Vinden øker, og river et hardt tak i kroppene deres.
Du slipper han og tar to skritt bakover, snur deg og ser utover havet.
Himmelen bærer ikke lenger et preg av solskinn. Skyene er mørke. Grå.
Du kan se at bølgene øker i takt med vinden. Du kan se sjøspruten som står metervis opp mot land.
Og så kommer regnet.
Vinden. Havet. Alt pisker deg hardt i ansiktet, og for hvert slag så mister du pusten.

Nå står du ytterst ute på klippen.
Tærne dine stikker så vidt ut ifra kanten. Du får følelsen av å miste fotfestet i noen sekunder.
Vinden river i deg. De tunge regndråpene renner nedover kroppen din.
Du blir våt. Kald.
Du har lyst til å skrike, men føler en maktløshet over at du har mistet all kontroll over de mektige kreftene rundt deg.

Så snur du deg.
Oppdager at du har totalt glemt han som står bak deg. Du strekker ut armene. Han strekker sine imot deg og tar et skritt frem til han kan kjenne fingertuppene dine. Så drar han deg inntil seg.
Trygt. Varmt. Godt.
Dere legger armene rundt hverandre igjen og puster inn den samme velkjente duften som isted.
Og slik står dere. Helt stille. Sammen. Omslynget mens stormen river i dere.

Vinden kan ikke få dere bort i fra hverandre.
Havet kan ikke skylle dere bort. Dere må stå sammen.
Dere vil stå sammen. Til vinden har roet seg, og til solskinnet kommer tilbake.

Barnløsheten er vinden som river i deg.
Den er sterk.
Kraftfull og mektig.

Er jeg pliktig til å fortelle at vi lager barn hos legen??

Det er sommer. Solen skinner. Vi er varme. Glade. Fornøyde.
En jentegjeng på seks sitter ute i sommerkvelden og koser seg med iskald vin.
Fem av dem har barn. Jeg har ikke.
Utover kvelden kommer samtalen naturlig inn på deres håpefulle små. Jeg sitter bare der. Unngår å stille spørsmål, og prøver alt jeg kan for å unngå å få spørsmål selv. Hvem skulle vell ikke ønske at dem kunne lånt Harry Potter sin usynlighetskappe akkurat i det øyeblikket? Jo jeg.
Plutselig kommer det, som lyn fra klar himmel. "Nå har dere vært sammen lenge. Er det ikke på tide å få barn snart?"
Jo. Det er på høy tid, takk..
Jeg svarer ikke direkte på spørsmålet, men prøver meg på en strofe om at det hadde vært fint med fast jobb først, og leilighet eller hus. Jeg forter meg med å avslutte setningen med at det haster ikke.
For all del, vi er jo unge. To par øyner ser medfølende på meg. De er mine nærmeste venninner, og vet utmerket godt hvorfor vi ikke har barn.

"Men har dere ikke lyst på barn da?" Oppfølgingsspørsmål. Gud jeg hater dem!
Du skulle bare vist. Ønsket om å få barn brenner inni meg som en åpen flamme. Ja, jeg har lyst på barn!
Så kommer den dårlige samvittigheten, og jeg føler at jeg løy til dem. Skal jeg fortelle dem at assistert befruktning er våres eneste mulighet til å få barn? Er jeg pliktig til å fortelle dem det, eller er en hvit løgn om ønske om fast jobb, leilighet og et mer stabilt liv ok i slike situasjoner?



                  Bildet funnet på Google


Er det noen ufrivillig barnløse som kjenner seg igjen i situasjonen ovenfor?
Selv har jeg følt på at i årene som ufrivillig barnløse så har spørsmålene om vi snart skal få barn vært påtrengende og til tider vanskelig å håndtere. Spesielt i tider der vi har vært under utredning og forsøk, så har spørsmålene vært vanskelig å svare på. Man er så sårbar i denne prosessen, og personlig så syns jeg at det blir ekstra vanskelig når andre skal definere meg som hun som ikke kan få barn på naturlig måte. Derfor syns jeg det er bedre å bli definert som hun som venter med barn fordi hun ønsker en mer stabil livssituasjon først.


"Når skal dere i gang med et nytt sånt prøverørsforsøk?"
Hun kunne like godt slått meg i ansiktet mens hun spørte dette spørsmålet. Spørsmålet som faktisk kjennes ganske privat ut. Hun, en kollega i midten av femtiårene og tre barn. (Det er viktig å poengtere at dama har tre barn. Hun har forøvrig fått barna "bare ved å se på mannen". Hennes ord..)
Jeg husker ikke hva jeg svarte kollegaen min når hun spurte meg. Det jeg husker er at jeg hadde lyst å svare at det er en privatsak. Punktum. (Jeg får ofte spørsmål i fra kollegaer om når vi skal i gang med neste forsøk..)
En ting er å få spørsmål i fra nærmeste venner, en annen ting er å få spørsmål i fra kollegaer og bekjente. Felles for alle spørsmålene er at det føles like privat å svare hver eneste gang.
Det får meg igjen til å tenke litt. Er jeg pliktig til å fortelle alle at vi lager barn hos legen? Og ikke minst når vi har tenkt å lage barnet?

Man trenger ikke å være en rakettforsker for å forstå at som ufrivillig barnløs så er det ikke bare til å lage barn innenfor husets fire vegger.
Som jeg har skrevet før, og som andre ufrivillig barnløse kjenner seg igjen i, så medfører babylagingen ventetid, legebesøk, gynekologtimer, blodprøver, undersøkelser, medisiner, mer ventetid og atter nye undersøkelser. Jobber man i arbeidslivet så fører jo dette selvsagt til at på ett eller annet tidspunkt så må man være borte i fra jobb for å gå på disse undersøkelsene.
Selv jobber jeg så tett med andre mennesker at jeg valgte å fortelle dem om hvorfor jeg var borte. (Oh hellige samvittighet)
I årene som ufrivillig barnløs så har våres nærmeste familie og venner lært seg at barnløsheten våres er et "ikke-tema". Jeg syns det er sårbart, vondt og flaut at vi ikke kan få barn, og jeg ønsker heller ikke å utlevere barnløsheten våres til hvem som helst. Er det ikke like privat som det er for vanlige folk å lage barn?
"Hei sjef. Jeg kan ikke komme på jobb i dag. Jeg har eggløsning, og må ha sex med mannen min for å øke sjansene betraktelig. Vi ses i morgen"
Det skulle tatt seg ut..

Selvsagt er assistert befruktning en privatsak. Likevel sitter jeg ofte igjen med følelsen av at jeg er pliktig til å fortelle at vi lager barn hos legen. Utsagnet mitt er naturligvis satt veldig på spissen, men jeg føler som sagt at jeg er plitkig til å fortelle om legebesøk, gynekologtimer og hvorfor jeg er borte i fra jobb. Jeg føler også at jeg er pliktig til å fortelle om når et forsøk har endt negativt, og at jeg er pliktig for å fortelle nye bekjentskaper om hvorfor vi ikke har fått barn enda.
I teorien så er man jo ikke pliktig til å fortelle arbeidsgiver hvorfor man er borte, men spesielt på små arbeidsplasser er det vanskelig å forholde seg til synsing om hvorfor vedkommende er mye borte fra arbeid. Ikke minst så går det jo utover andre når man er borte fra jobb.
                           Bildet funnet på Google

Til deg som er ufrivillig barnløs. Har du opplevd å få slike spørsmål i fra venner, bekjente eller kollegaer? Hva svarer du da eventuelt? Og hva sier du til jobben mens du er under forsøk?

Til deg som spør andre om når dem skal ha barn:
Ikke gjør det! Du vet aldri om du treffer et sårt punkt. Du vet aldri om du treffer på et par som holder på med utredning for ufrivillig barnløshet, par som akkurat har fått beskjed om at assistert befruktning er deres eneste sjanse, eller par som akkurat har fått menstruasjon etter negativt forsøk.
Hvis man skal spørre et par om "når de har tenkt å få barn", så må man også tåle at paret enten ikke vil snakke om det, eller at de forteller åpenlyst om at ønsket er stort-men det er vanskelig å få det til.

Nei, man er ikke pliktig til å fortelle at vi lager barn hos legen. Men min egen konklusjon er at det er vanskelig å holde det privat i en hverdag der det er vanlig å få spørsmål om når man tenker å få barn, og en hverdag der man jobber tett innpå andre mennesker. Det er også vanskelig å holde det privat når man er ferdig med utdanningen, har vært i et forhold lenge og man har nådd en alder der det å få barn er naturlig.

"Det er helt greit å være ufrivillig barnløs"..

"Det er helt greit å være ufrivillig barnløs".
Disse ordene sa jeg til meg selv tidligere i dag. Det er faktisk greit.,og det kjennes ganske OK at jeg har kommet til det punktet.
Det har tatt åresvis.

Vår historie startet som alle andres som også ønsker barn.
Vi kastet p-pillene allerede sommeren 2004. Ønsket var å bli ung mor.
Årene som prøver og ufrivillig barnløs har langt i fra vært lett. Det er noe alle som går gjenom det samme har erfart.
Vi har vært fortvilet når mensen kom måned etter måned. I starten, før vi fikk beskjed om at vi måtte lage barn hos legen, så var ikke sex forbeholdt kos og nærhet. Vi hadde sex rett og slett kun for å få barn.
Når mensen kom kunne vi puste ut, og kose oss med noen uker med "sexfri tid".
I takt med at vi ikke ble gravide, så glemte vi til tider hverandre i hele prosessen.
Men vi fant alltid tilbake til hverandre. Han, er mitt stødige fyrtårn som alltid lyser opp.
Så fikk vi beskjed om at assistert befruktning var våres eneste sjanse til å få barn. Klart det skaper et hav med følelser i en.

                                                               Bildet funnet på google

Barnløsheten er havet. Den er vinden som river i deg. Den er sterk. Kraftfull og mektig.

Barnløsheten er følelsen av at livet kjennes vanvittig urettferdig ut.
Følelsen av at man må klamre seg fast for å være med videre.
Barnløsheten er følelsen av at tiden til tider står stille, og at man er i et evig rom der man kun går å venter...

Årene har gått. Vi har grått mange tårer gjennom måneder der mensen har kommet punktlig og presist.
Vi har vært forbannet etter negative forsøk. Vi har ventet. Og ventet.. Og ventet.
Høytider, som ofte er forbeholdt familier, har føltes ekstra vanskelige.
Det har vært vondt å møtt gravide venninner, spebarn og barn. Andres lykke har vært våres sorg.

I dag kjenner jeg altså at jeg har kommet til et punkt der det føles greit å være ufrivillig barnløs.
Vi kan faktisk ikke gjøre stort mer med situasjonen enn å se fremover.
Vi har fremdeles gode sjanser for å lykkest. Man kan jo ikke tro noe annet før det motsatte er bevist.
Uannsett hvor urettferdig jeg syns situasjonen er, så hjelper det ikke oss.
Det som derimot hjelper oss er å rette opp ryggen, brette opp armene og se positivt på tilværelsen.
Vi skal klare det. Vi skal bli foreldre til slutt.

I dag aksepterer jeg at jeg er ufrivillig barnløs. Klart, jeg kommer nok fremdeles til å ha stunder der det kjennes håpløst ut. Jeg kommer fremdeles til å gråte ved negative forsøk.
Men jeg aksepterer at vi må "lage barn hos legen", og at vi er ufrvillig barnløse.

Det kjennes ganske greit ut.

Å tabubelegge barnløshet, eller å gi det et ansikt?

Jeg er ufrivillig barnløs, og har vært det i mange år nå tiltross for at jeg bare er i slutten av 20 årene.

Familie, venner og kollegaer vet om barnløsheten våres. Og i begynnelsen av 20 årene snakket jeg åpenlyst om barnløsheten til nærmeste familie og venner. (Jungeltelegrafen tok seg av å spre resten ut til naboer og bekjente)
Under de to første IVF forsøkene ble familie og venner informert om medisiner, hormoner, uttak og innsetting. Hele prosessen var spennendes. Det var nytt. Det gav håp.
Men så kom de negative testene. Og fortvilelsen.
Vi opplevde at folk rundt oss var fortvilet på våres vegne (Feks fremtidige besteforeldre som også opplever at en drøm viste seg å være vanskelig å oppfylle..)
Mest av alt var vi to fortvilet. Han fordi det å bli far skulle vise seg å ikke bli lett.
Jeg, fordi jeg var grunnen til at vi ikke kunne få barn.

Muren rundt meg ble bygget opp, og jeg kjente at barnløsheten var en privat sak som ingen hadde noe med. Fra å være åpen om barnløsheten gikk jeg/vi til å bli totalt lukket om den.
Når kollegaer, venner og familie spør om barnløsheten og eventuelle neste forsøk, så kjenner jeg at det ikke er greit å snakke om det.
Det at vi lager barn er privat. Selv om det er hos legen.

Det er sefølgelig flere grunner til at jeg ikke vil snakke åpenlyst om barnløsheten og IVF forsøkene våres lenger.
Grunn nummer en er at det gjør vondt.
En annen grunn er nok fordi at jeg er hårsår når det gjelder kommentarer som:
"Det er jo bare til å adoptere".
"Har dere tenkt på når dere vil gi opp, og hva dere eventuelt vil gjøre videre?".
"Kanskje det ikke er meningen at dere skal ha barn".
Ingen skal fortelle oss når vi skal gi opp. Og ingen skal heller si at en eller annen høyere makt kanskje har bestemt at det ikke er meningen at vi skal bli foreldre.
(Jeg tror nok at kommentarer som dette handler om uvitenhet om ufrivillig barnløshet, adopsjon og det psykiske aspektet ved å ikke kunne få barn...)

I det siste har jeg tenkt at vi, eller spesielt jeg, har bidrat til å tabubelegge ufrivillig barnløshet og assistert befruktning ved at jeg nekter å snakke om det.
Det er synd, og det er jo absolutt ikke det jeg ønsker.
Gjennom bloggen så skriver jeg jo om disse temaene, og jeg ønsker at flere skal få bli kjent med det, og jeg ønsker at ufrivillig barnløse skal møte likesinnende.
Men jeg er anonym.Og på privaten så ønsker jeg som sagt ikke å snakke åpenlyst om det.
Er jeg da, som er for at ufrivillig barnløshet ikke skal være tabu, med på å tabubelegge barnløshet?

Hver gang jeg ser bloggere som er åpne om temaet og står frem med bilde av seg selv, så klapper jeg i hendene og syns det er beundringsverdig at dem.
Hver gang jeg ser "kjendiser" som forteller åpenlyst om IVF forsøk, så syns jeg det er fantastisk at dem bidrar til at flere får høre om det.
For ikke å snakke om når politikere tar opp temaet, så jubler jeg.
Det er så flott og viktig at barnløsheten får et ansikt, og at flere blir kjent med tematikken!

Jeg er for at flere skal bli kjent med det å være ufrivillig barnløs.
Jeg er for at folk ikke skal være uvitende om temaet, og at det ikke er "bare er til å adoptere".
Jeg er også for at ufrivillig barnløshet ikke skal være tabubelagt.
Men det er bare så synd at jeg er med på å gjøre det selv gjennom å være anonym her, og nekte å snakke om barnløsheten til familie, venner og bekjente.
For hvem er det som er med på å tabubelegge barnløshet da? Jo, nettopp meg.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde hatt ryggrad nok til å stå ut for verden åpenlyst og si:
"Her er jeg. I slutten av 20 årene. Og ufrivillig barnløs. Det er tungt, og veien har vært lang.
Men vi har ikke tenkt å gi opp enda. Kan du ikke versåsnill holde kjeften på deg når du sier at vi skal gi opp biologiske barn, og kan du ikke spare deg for å si at det "bare" er å adoptere?"
Ååhh, det hadde vært så fint å gitt barnløsheten et ansikt og en stemme!


Føler DU at du klarer å være åpen om ufrivillig barnløshet?
Eller hadde dere behov for å være lukket om temaet? Har behovet for å være åpen/lukket endret seg mens dere var/er ufrivillig barnløs?

Alle damer skal bli mamma en gang..

"Alle damer skal bli mamma en gang."
Han så på meg med åpne øyner og nikket med hele ansiktet mens han fortalte dette.
Han, en 5 år gammel gutt med store refleksjoner og tanker om at alle kvinner blir mamma. En gang.

Jeg jobber med barn, og opplever hver dag fine vakre øyeblikk sammen med barna.
Jeg elsker barn, og det å jobbe med barn gir meg veldig mye.
Det er heller ikke sånn at jeg føler at det er vanskelig å omgåes barn på jobb. (...det er desverre værre å omgås nygravide venner og bekjente til tider, selv om jeg unner dem virkelig det å bli gravide. Men dette er en helt annen historie...)
Det er jo tross alt ikke andres barn jeg ønsker. Jeg ønsker mitt eget. Jeg ønsker å bli mamma.
En gang.

For noen dager siden hørte jeg en kommentar på TV:
"Å få barn er det aller største man kan oppleve i livet."
Det skulle vist nok være det største øyeblikket der man blir overveldet av følelser, håp og drømmer for det lille nyfødte nurket. Det største øyeblikket der man opplever å se det lille livet man har skapt og se likheter mellom barn, mor og far.

Som jeg skreiv i innlegget "Vil gi barnløse flere prøverørsforsøk." så er 40.000 mennesker i Norge ufrivillig barnløse. På verdensbasis er tallet høyt, og vi er mange til sammen.

Å være ufrivillig barnløs vil naturligvis si at man må ufrivillig leve uten barn.
Tidspunktet man må leve ufrivillig uten barn vil jo selvsagt anhenge av flere faktorer:
Hvor lang tid det tar før man lykkest, om man eventuelt velger adopsjon eller å gå videre i livet uten barn.
Tiden man lever som ufrivillig barnløs vil uannsett oppleves som en sorg.
Jeg sørger hver dag over et tap i livet som enda ikke har eksistert. Det føles faktisk ut som jeg har mistet noe.

Hvis det er sant at det å få barn er det største man kan oppleve i livet, så vil det å ikke få barn oppleves som det største nederlaget i livet. Det å formere oss er et sterk behov som (stortsett) er forankret i oss mennesker...
Daglig blir jeg påminnet andres suksess gjennom reklamer om lykkelige familier og artikkler om hvor fullverdig livet først blir når  man  får  barn.
I dag feks var det foreslått reklame fra Libero på nyhetsveggen min på Facebook.
Reklamen inneholdt et bilde av et spebarn som ble massert av sin mor. " Å ha en rolig og deilig stund sammen med babyen er verdifullt, og massasje er en måte å nyte på sammen med barnet."
Slike reklamer som popper opp på min nyhetsvegg irriterer meg grønn!
Ved å stadig bli påminnet om andres positive fertilitet så kjennes nederlaget over at man ikke virker og får det til større....

Når en 5 åring sier at "Alle damer skal bli mamma en gang", så er det jo ikke for å tråkke en som meg, som er ufrivillig barnløs, på tærne.
Jeg tar meg ikke nær av hva femåringen sier :) Men jeg må innrømme at jeg blir tankefull.

Faktumet er at alle damer blir langt i fra mamma en gang. Men med dagens muligheter for feks assistert befruktning, sæd og eggdonasjon, surrugati og adopsjon så er sjansene større enn tidligere at de aller fleste lykkes på en eller annen måte til slutt.
Og jeg vet jo at vi også kommer til å bli foreldre på en eller måte. En gang.

Men på veien, mens man står i forsøk etter forsøk og skuffelser etter skuffelser, så må det være lov til å kjenne på nederlagene der man ufrivillig lever uten barn.
Og jeg vil også påstå at som ufrivllig barnløs går man gjennom mange ulike prosesser. Først beskjeden om at man må lage barn hos legen. Så opp og nedturer gjennom assistert befruktning. Negative forsøk/positive forsøk. Veien videre med eventuelt adopsjon eller å leve livet uten barn.

Morsdag

Bortsett i fra jul, påske, halloween, sommerferier, idylliske søndagsmorninger og andre fine (familie) dager, så er det en dag som nesten er verre enn andre.
Morsdagen.
I ukesvis har butikkene vært fulle med kort der det står "Verdens beste mamma", hjerte sjokolader, kopper med sukkersøtt print og tykke bamser med alt for små t-shorter der det står VERDENS BESTE MAMMA.
Jeg snur meg og går en annen vei.

Jeg våknet tidlig i dag. Ute skinner solen og gradestokken viser minusgrader.
Morgen kaffen lukter nydelig, og jeg, som hver morgen, setter meg forran PC'en min og skrur på Facebook. Nyhetsveggen er full av bilder og hilsinger til de heldige mødrene.
Det stikker i hjertet.

Senere i dag skal jeg i bursdag. Til en helt vanlig mann i begynnelsen av 30 årene. Han er ikke noe problem å besøke. De andre fedrene der er heller ikke et problem. Men de er det. Mødrene. Og barna forsåvidt.
Mødrene er der i flertall. Og som stolte mødre bruker, så kommer de nok til å fortelle om små barnehender som vekket de på senga med frokost. Barnetegninger og gaver. Om hvor stor lykke det er å være mamma. Og så videre..
Slike dager får meg til å tenke.

Jeg elsker min egen mor. Og hun har selv fått en hilen i dag. Jeg har ingen problem med å forstå at denne dagen nok er fin for alle verdens mødre. Og skaper en viss forventning og fryd for barna deres.
Men som ufrivillig barnløs, så har jeg i dag (og andre dager jeg nevnte innledningsvis) lyst til å grave meg ned i senga.
Og sove lenge.

Planen videre..

Da har en uke gått siden vi viste at nok et forsøk ville ende negativt.
Det har vært en berg og dalbane uke, der nedturene har vært større enn oppturene. Det har vært tungt å gått på jobb, og tungt at alle har vist om det.
Jeg vet at mange ønsker å være åpne om forsøkene sine til familie, venner og kollegaer. Jeg var nok i større grad åpen om våres forsøk og det å være ufrivillig barnløs de første årene. Mens nå, forsøk etter forsøk så gjør det vondt å snakke om det. Det gjør vondt at andre skal fortelle meg når det er på tide å gi opp, og vondt at de ikke skjønner så mye om prosessen. Selv om jeg virkelig kan forstå det.
Det er synd at jeg ikke klarer å være mer åpen om forsøkene, og synd at jeg som ufrivillig barnløs er med på å tabubelegge barnløshet og IVF forsøk.

Den siste uken har vært tung for oss begge. Jeg er en person som enten er på topp eller på bunn. Desverre er det sjelden en mellom ting, og det er slitsomt å være på bunnen. Min kjære er en evig optimist, heldigvis. Det er nok slik pessimisten og optimisten fungerer så godt sammen i et forhold.

Vi snuser sefølgelig på veien videre. Vi ønsker jo ikke å gi oss enda, og det er heller ingen god grunn til å gi seg nå.
Men i jungelen av private klinikker i inn og utland så er det lett å gå seg vill tror jeg.
Nå står valget mellom Nordica og Triangelen i København. Grunnen til at det eventuelt blir København er fordi det er gode fly muligheter dit. Det er myye å tenke på, mye som skal planlegges og sjongleres. Vi må ha en gynekolog her som kan ta alle kontrollene av meg før alt er klart og vi får klar signal i fra klinikken i Danmark til å reise ned å ta uttak. Og så er det sefølgelig den økonomiske biten da. Grovt regnet så blir det vell rundt 50 000 med medisiner, forsøk privat og fly billetter/hotell i Danmark. Det tar litt tid for oss å spare opp så mange penger, men vi håper at vi får tatt forsøket rundt i juli.

Vi skal også ha slutt samtale med sykehuset her, og få journalen våres. Egentlig så gruer jeg meg litt til den samtalen, fordi jeg har lest at flere plutselig har fått nye beskjeder om forsøkene som de aldri har hørt noe om.

Jeg glemte helt å si at nå som vi skal velge privat klinikk for videre forsøk så er det viktig for oss at de vil prøve medisiner som det offentlige har nektet oss. Jeg ønsker også å sjekke livmoren for polypper, da jeg har en sterk følelse på at det kan være noe der.

Nå skal vi bare prøve å komme oss gjennom julen med familie og venner som ikke vet noe om forsøket. Nok en jul som ufrivillig barnløs..