Spray tatt: 60 (1 i hvert nesebor klokka 08.00 og 20.00)
Antall ganger alarmen har ringt på telefonen: 30
Antall dager igjen til sprøytestart: 14
Bivirkninger: Hormonell, kviser, konsentrasjonsproblemer/glemmer fort ting
Jeg har lyst til å trampe over gulvet i sinne. Følelsene har raset rundt i meg i hele dag.
Dagen startet egentlig ganske fint. Alarmen ringte 07.30 og jeg tok meg en rask dusj. 08.00 ringte alarmen igjen og det var tid for dagens første
spray. En i hvert nesebor, som vanlig.
Frokosten ble spist, og kaffen drukket. Tiden gikk, og det var på tide å gå på jobb.
Jeg kjente at jeg ble mer og mer irritert for hvert skritt jeg tok mot bussholdeplassen.
Ute stinket det tobakksrøyk, og småbarnsforeldre hastet avgårde med sure unger. I takt med skrikende unger trampet jeg, surere og sintere
for hvert skritt. Mest av alt var jeg ikke irritert på røykere og sure unger med stressende småbarnsforeldre. Nei jeg var irritert fordi jeg var irritert og ikke hadde noen god grunn til å være irritert!!!
Endelig kom bussen, jeg satt meg ned og puset rolig inn og ut. Det hjalp faktisk litt. Med et stigende humør gikk jeg av bussen og gledet meg over
vakkert vintervær med kald luft og hvit snø på bakken. På jobb ble jeg møtt av et fullstendig virr varr av hylende unger og et slitent personale. Følelsene raset rundt i meg igjen, og hele dagen trampet jeg rundt som et lite barn i alt for store støvler og en alder som lyste TRASS.
Til tider så føler jeg meg faktisk som en liten dritt unge som blir sur og sint for hver minste ting. Tårene presser for hver minste skreive kommentar fra andre, og jeg har til tider lyst til å reise meg å springe på toalettet for å gråte noen små skvetter med tårer. I andre øyeblikk har jeg lyst til å hoppende sint opp og ned å spør om det er mulig å vise litt medfølelse for en kropp som er full i hormoner og følelser.
I det neste øyeblikket smiler jeg, og gleder meg over søte små, gode kollegaer, vakkert vintervær, en varm kopp te og god nistepakke.
Jeg kjenner ikke meg selv igjen nesten for tiden.Tårene sitter løst og jeg er som en tikkende bombe som venter på et øyeblikk for å eksplodere... Det er nesten som jeg utgjør en fare for folk rundt meg..
Men nå har humøret heldigvis roet seg, og jeg ligger utslitt på sofaen. Jeg tenker i mitt stille sinn at i morgen er en ny dag-og da må jeg virkelig ta meg sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar