Neste år, da må vi vell ha lykkest?

Vinteren har kommet for fult, og snøen laver ned i store mengder. Det har blitt mørkere ute, og minnene om en kald og våt sommer er fjern.
Vi nærmer oss jul. Faktisk er det bare 58 dager igjen til julaften.

Som ufrivillig barnløs så har jeg år etter år hatt en merkelig og trist følelse rundt juletider. "Vi har fremdeles ikke barn, og vi er fremdeles barnløse" er tankene
jeg har tenkt år, etter år.. etter år.
Jula 2004 var vi nyforelsket og hadde prøvd å fått barn i ca 6 mnd. Vi begynte å bli utålmodige, men tenkte at det var jo normalt
å prøve opp mot ett år før spira satt. Jeg husker at jeg tenkte at neste år så har vi nok garantert barn, eller ihvertfall kul på magen..
Og slik gikk årene.. Det er noen år siden 2004 nå, men hvert år har jeg tenkt "Neste år, da må vi vell ha lyktes?"

Vi er på våres siste IVF forsøk i det offentlige. Fremdeles uten barn. Hvem hadde trodd at veien skulle være så lang for åtte år siden?
Som jeg sa innledningsvis så er det bare 58 dager igjen til jul. Det gir meg en bittersøt følelse blandet med håp og en stor dose redsel.
Håpet for at vi skal lykkes og kanskje gi fremtidige besteforeldre verdens vakreste juleglede.
Redselen for at det ikke går, og vi må finne en ny vei videre. Redselen for at nok en jul så skal jeg sitte å klamre meg til håpet om at "Neste år, da må vi vell ha lyktes?"