Translate

søndag 21. april 2013

Er jeg pliktig til å fortelle at vi lager barn hos legen??

Det er sommer. Solen skinner. Vi er varme. Glade. Fornøyde.
En jentegjeng på seks sitter ute i sommerkvelden og koser seg med iskald vin.
Fem av dem har barn. Jeg har ikke.
Utover kvelden kommer samtalen naturlig inn på deres håpefulle små. Jeg sitter bare der. Unngår å stille spørsmål, og prøver alt jeg kan for å unngå å få spørsmål selv. Hvem skulle vell ikke ønske at dem kunne lånt Harry Potter sin usynlighetskappe akkurat i det øyeblikket? Jo jeg.
Plutselig kommer det, som lyn fra klar himmel. "Nå har dere vært sammen lenge. Er det ikke på tide å få barn snart?"
Jo. Det er på høy tid, takk..
Jeg svarer ikke direkte på spørsmålet, men prøver meg på en strofe om at det hadde vært fint med fast jobb først, og leilighet eller hus. Jeg forter meg med å avslutte setningen med at det haster ikke.
For all del, vi er jo unge. To par øyner ser medfølende på meg. De er mine nærmeste venninner, og vet utmerket godt hvorfor vi ikke har barn.

"Men har dere ikke lyst på barn da?" Oppfølgingsspørsmål. Gud jeg hater dem!
Du skulle bare vist. Ønsket om å få barn brenner inni meg som en åpen flamme. Ja, jeg har lyst på barn!
Så kommer den dårlige samvittigheten, og jeg føler at jeg løy til dem. Skal jeg fortelle dem at assistert befruktning er våres eneste mulighet til å få barn? Er jeg pliktig til å fortelle dem det, eller er en hvit løgn om ønske om fast jobb, leilighet og et mer stabilt liv ok i slike situasjoner?



                  Bildet funnet på Google


Er det noen ufrivillig barnløse som kjenner seg igjen i situasjonen ovenfor?

Selv har jeg følt på at i årene som ufrivillig barnløse så har spørsmålene om vi snart skal få barn vært påtrengende og til tider vanskelig å håndtere. Spesielt i tider der vi har vært under utredning og forsøk, så har spørsmålene vært vanskelig å svare på. Man er så sårbar i denne prosessen, og personlig så syns jeg at det blir ekstra vanskelig når andre skal definere meg som hun som ikke kan få barn på naturlig måte. Derfor syns jeg det er bedre å bli definert som hun som venter med barn fordi hun ønsker en mer stabil livssituasjon først.


"Når skal dere i gang med et nytt sånt prøverørsforsøk?"
Hun kunne like godt slått meg i ansiktet mens hun spørte dette spørsmålet. Spørsmålet som faktisk kjennes ganske privat ut. Hun, en kollega i midten av femtiårene og tre barn. (Det er viktig å poengtere at dama har tre barn. Hun har forøvrig fått barna "bare ved å se på mannen". Hennes ord..)
Jeg husker ikke hva jeg svarte kollegaen min når hun spurte meg. Det jeg husker er at jeg hadde lyst å svare at det er en privatsak. Punktum. (Jeg får ofte spørsmål i fra kollegaer om når vi skal i gang med neste forsøk..)
En ting er å få spørsmål i fra nærmeste venner, en annen ting er å få spørsmål i fra kollegaer og bekjente. Felles for alle spørsmålene er at det føles like privat å svare hver eneste gang.
Det får meg igjen til å tenke litt. Er jeg pliktig til å fortelle alle at vi lager barn hos legen? Og ikke minst når vi har tenkt å lage barnet?

Man trenger ikke å være en rakettforsker for å forstå at som ufrivillig barnløs så er det ikke bare til å lage barn innenfor husets fire vegger.
Som jeg har skrevet før, og som andre ufrivillig barnløse kjenner seg igjen i, så medfører babylagingen ventetid, legebesøk, gynekologtimer, blodprøver, undersøkelser, medisiner, mer ventetid og atter nye undersøkelser. Jobber man i arbeidslivet så fører jo dette selvsagt til at på ett eller annet tidspunkt så må man være borte i fra jobb for å gå på disse undersøkelsene.
Selv jobber jeg så tett med andre mennesker at jeg valgte å fortelle dem om hvorfor jeg var borte. (Oh hellige samvittighet)
I årene som ufrivillig barnløs så har våres nærmeste familie og venner lært seg at barnløsheten våres er et "ikke-tema". Jeg syns det er sårbart, vondt og flaut at vi ikke kan få barn, og jeg ønsker heller ikke å utlevere barnløsheten våres til hvem som helst. Er det ikke like privat som det er for vanlige folk å lage barn?
"Hei sjef. Jeg kan ikke komme på jobb i dag. Jeg har eggløsning, og må ha sex med mannen min for å øke sjansene betraktelig. Vi ses i morgen"
Det skulle tatt seg ut..

Selvsagt er assistert befruktning en privatsak. Likevel sitter jeg ofte igjen med følelsen av at jeg er pliktig til å fortelle at vi lager barn hos legen. Utsagnet mitt er naturligvis satt veldig på spissen, men jeg føler som sagt at jeg er plitkig til å fortelle om legebesøk, gynekologtimer og hvorfor jeg er borte i fra jobb. Jeg føler også at jeg er pliktig til å fortelle om når et forsøk har endt negativt, og at jeg er pliktig for å fortelle nye bekjentskaper om hvorfor vi ikke har fått barn enda.
I teorien så er man jo ikke pliktig til å fortelle arbeidsgiver hvorfor man er borte, men spesielt på små arbeidsplasser er det vanskelig å forholde seg til synsing om hvorfor vedkommende er mye borte fra arbeid. Ikke minst så går det jo utover andre når man er borte fra jobb.
                           Bildet funnet på Google

Til deg som er ufrivillig barnløs. Har du opplevd å få slike spørsmål i fra venner, bekjente eller kollegaer? Hva svarer du da eventuelt? Og hva sier du til jobben mens du er under forsøk?

Til deg som spør andre om når dem skal ha barn:
Ikke gjør det! Du vet aldri om du treffer et sårt punkt. Du vet aldri om du treffer på et par som holder på med utredning for ufrivillig barnløshet, par som akkurat har fått beskjed om at assistert befruktning er deres eneste sjanse, eller par som akkurat har fått menstruasjon etter negativt forsøk.
Hvis man skal spørre et par om "når de har tenkt å få barn", så må man også tåle at paret enten ikke vil snakke om det, eller at de forteller åpenlyst om at ønsket er stort-men det er vanskelig å få det til.

Nei, man er ikke pliktig til å fortelle at vi lager barn hos legen. Men min egen konklusjon er at det er vanskelig å holde det privat i en hverdag der det er vanlig å få spørsmål om når man tenker å få barn, og en hverdag der man jobber tett innpå andre mennesker. Det er også vanskelig å holde det privat når man er ferdig med utdanningen, har vært i et forhold lenge og man har nådd en alder der det å få barn er naturlig.



20 kommentarer:

  1. Huff, alle disse spørsmålene og kommentarene er det verste. Får høre det ganske ofte og spesielt i forbindelse med at vi giftet oss. Det er vondt, og jeg skjønner deg veldig godt.

    Noen ganger har jeg svart at jeg ikke tenker å få barn eller at jeg vil vente noen år. Det pleier som regel å hjelpe.

    SvarSlett
  2. Ja,det er kjempe vondt å få slike spørsmål. Typisk at folk skal spørre etter dere har giftet dere-dem skulle bare vist at du har PCOS og holder på med utredning liksom.

    Jeg har i mange år brukt den unnskyldningen om at vi skal få barn etter endt utdanning. Nå er den unnskyldningen brukt opp, og vi sier som jeg nevnte i innlegget at vi venter til jeg får meg fast jobb og vi kjøper leilighet. Kjedelig at man må lage unnskyldninger hele tiden..:)

    SvarSlett
  3. Det er veldig sårende å få alle de spørsmålene ja, men vi valgte å svare tilbake til slutt.
    Da vi fikk spørsmålet om "nå er det vel på tide med barn, i og med dere har kjøpt hus ol?" svarte vi "Jo, hadde vi kunne valgt selv så hadde vi nok hatt 2 barn på 4 år og 6 år (prøvd å få barn i 8 år), men dessverre så er det ikke så lett for alle, så vi er ufrivillige barnløse og håper på å få ett barn ved hjelp av leger og sykehus!"
    Ble mange paffe ansikter og tro meg, de ble helt satt ut og ble kjempe lei seg !!! Fikk aldri det spørsmålet fra de igjen :D

    Men det er utrolig vanskelig, ikke alle ønsker å være åpne om dette. Vi fant ut at det var lettere å være ærlig med alle, vi har vært åpne og delt våre forsøk.
    Tungt til tider, men utrolig lett (fått forståelse for dårlige/vonde dager osv) også.
    Man har absolutt ingen plikt til å dele dette med noen, man deler jo ikke med venner, familie og kolleger om når man lager barn på "normal måten" !

    Sender deg varme klemmer <3

    SvarSlett
  4. Hehe,bra svart av dere! :) Tror jeg også skal prøve den strofen en gang. Vi har prøvd i 9 år om et par mnd, så vi kunne nok hatt to barn ja :)
    Håper folka som spørte fikk lærdom og aldri gjør det igjen!

    Jeg er litt delt i følelsen om det er lettere å være ærlig og åpen med alle fordi jeg har opplevd å noen kommentarer som sikkert er ment som trøst men virker mot sin hensikt liksom.
    Nei, man deler jo ikke med alle når man lager barn på "normal måten", det er jo en privat sak som er opp til hver enkelt om man vil dele med noen-ivf eller hjemmelaget :)

    Stor klem til deg og lillegutt i magen også <3 <3

    SvarSlett
  5. Hei! Jeg har fulgt bloggen din og synes det er flott hver gang du poster noe på bloggen. Spesielt om tanker rundt barnløshet.

    Jeg kjenner meg igjen med alt av det du sier.. Jeg får også spørsmål om når vi skal ha barn.. Rundt desember så fikk jeg plutselig en positiv test og så fikk jeg mensen.. Rett etterpå dette så bar jeg på fest og en tulling fikk sagt når jeg kom inn døra. " jeg trodde du snart var gravid jeg" .. Da tenkte jeg: fy faen.. Man kan ikke si sånt til folk.. Så sa jeg: " tenk hvis jeg sier at jeg er steril?? " " hva sier du da? " " eller alt jeg nettopp har hatt spontan abort?" Jeg sa det i en humoristisk tone.. Det var tross alt mye folk rundt.. Men det var for at han skulle få seg en smekk.. Han svarte " da hadde jeg følt meg dum." Da sa jeg at han skulle slutte å spør folk om sånt..

    Så rett etterpå holdt vi på med vårt første ivf.. Og da gikk det så mye rykter på jobb at jeg var gravid ( fordi jeg hadde noen sykedager ) ...jeg ble så sur at jeg bestemte meg for at den neste som spurte skulle jeg bare si at jeg har sprekt begge egglederne og ikke kan bli gravid.. Jeg kommer til å gjøre det.. Er sint...

    Så var det en studiekamrat som gjorde dama gravid på første forsøk.. Etter jeg fikk meg fast type har han spurt om jeg var gravid hver eneste gang vi har hatt en telefonsamtale.. ( han har ikke vist om det ).. Det var så slitsomt at når jeg hadde fått negativt ivf resultat så orket jeg ikke ta telefonen når han ringte..senere har jeg nå skrevet alt til han.. Men jeg skrev også at han aldri bør spørre folk om sånt og sa virkelig ifra. Han bagatelliserte dette med at annenhver han kjente måtte ha hjelp, og at jeg burde forvente at han spurte.. Han var ikke den jeg trodde han var.. Han gadd ikke svare meg engang når jeg skrev at vi gikk igjennom ivf forsøk og sånt første gang jeg skrev.. Jeg måtte spørre om det var en grunn til han ikke svarte.. Så skrev han surt på grunn av kritikken jeg hadde gitt han..

    Ja ja.. Nok om det.. Men det er så mange uvitende mennesker at man må nesten bare velge å omgi seg med det som gir positiv energi.. For meg er det å prøve å få vennene mine til å møtes uten barna, gjøre ting med andre som ikke har barn.. Mange ganger er det bedre å være alene enn å omgi seg med vonde tanker og følelser man kan få av disse lykkelige barnemødrene....

    SvarSlett
  6. Heisann :) Tusen takk for kommentar. Det varmer alltid å få vite at andre leser bloggen min, og ikke minst at andre barnløse kjenner seg igjen i det jeg skriver.
    Trist å høre at dere også er ufrivillig barnløs, og at dere har hatt et negativt forsøk. Jammen tar det på dette å være barnløs, og ikke minst spørsmålene fra venner og bekjente.

    Jeg har også fått anntagelser i fra kollegaer mens vi holdt på med sist ivf forsøk, og jeg fikk høre at andre hadde sagt at "nå er hun vell gravid". Det tar på når man ønsker det å bli gravid mest av alt i verden..
    Syns absolutt at du skal si til den neste kollegaen din at egglederene dine har sprekt. Tipper det blir tyst for alltid.

    Trist å høre at studiekameraten din tok avstand når du fortalte han om ivf forsøket, og at han legger grunnen over på deg ved å si at han fikk kritikk.. "Stakkars" han liksom. (usj,tragisk).

    Jeg er enig med at man må velge å omgi seg med det som gir positiv energi :) (Grunnen til at jeg feks ikke ønsker å fortelle andre om forsøkene våres osv er fordi at kommentarer som "Kan dere ikke heller adoptere" eller "Jaja, kanskje det ikke er meningen da" gir meg positiv energi)

    Har dere noen planer for neste forsøk? :)

    Klem

    SvarSlett
  7. Vi er i forsøk nå.. Innsetting på torsdag.. Så ruger. Det går foreløpig greit.. Er ikke helt gal enda, men tar seg vel opp den siste halve uka.. Hehe.
    Er sykemeldt i rugeperioden.

    Ja, jeg skal svare igjen.. Bare for å sette folk på plass sånn at de får en lærepenge for alltid. ( man blir litt ond.. ) Hehe..

    Du treffer ihvertfall meg med det du skriver. Samboeren min har også lest det. Han syntes også det var bra og ærlig skrevet..

    Jeg skjønner hva du mener med at man vil gjerne vise at dette ikke er noe å skamme seg over..å vise ansikt..men man klarer det ikke når det står på som værst. Tror heller at man kan stå fram etterpå.. Selv om vi burde nå.. Men man vil heller ikke at alle skal tenke at man er hun som ikke kan få barn.. Så skjønner godt dilemmaet.. Man er flau.. Men det er jo helt feil. Vi burde ikke være flaue..

    SvarSlett
    Svar
    1. Så spennendes :D Da skal jeg krysse alt som krysses kan for at dere lykkes denne gangen <3 Du må holde meg oppdatert da :)
      Kjenner meg sånn igjen i det du skriver at rugingen går føreløpig greit, men at det tar seg opp siste halvdel av uka.
      (Jeg elsker alltid den første uka når jeg er ruger. Da er man så full i håp og optimisme)

      Nei,det er kjempe vanskelig å gi barnløsheten et ansikt når man står midt i det. Jeg tenker også at det er enklere å stå frem senere. Den dagen vi har fått premien-barn, så skal jeg absolutt fortelle verden åpenlyst om årene som barnløs.
      Men nei, vi burde ikke være flaue.

      Er det ett eller to embryo du runger på? :) Jeg skal krysse fingrene for dere :)
      Masse lykke til!

      Slett
  8. Har satt inn et embryo.. Jeg ville sette inn to, men det ville de absolutt ikke.. Hehe.. Så det er et..ja, håper det går..
    Føles veldig greit ut disse dagene ihvertfall..tror det går igjen for alle rugere at man blir sprø..

    Jeg har valgt å være åpen med de menneskene jeg har noe med å gjøre i dagliglivet.. Det måtte bli sånn.. Jeg måtte ha forståelse for at jeg var litt merkelig med mange ting omkring barn..

    Vi skal nok klare det slutt.. :)

    SvarSlett
  9. Håper at embryoet fester seg,og blir der i maaange mnd til :)
    Jeg fikk heller aldri sette inn to embryo av sykehuset (hørte til St.Olavs)
    Jeg jobber i bhg, så skjønner deg godt anngående det å være merkelig omkring barn.

    Hold meg oppdatert da :)

    SvarSlett
  10. Ah,jeg forstår deg så inderlig godt.....dessverre! Folk er hensynsløse og spytter ut spørsmål,dem ikke har noe med! De aner ikke at dem kan såre.Tenker ikke tanken engang!
    Jeg har vært åpen med sjefen min,om det vi driver med,for når vi må reise på UL hver dag i en uke,så lurer han selvfølgelig....og derfor valgte jeg å fortelle hva som foregår.Får full støtte derfra heldigvis. Bare noen få,i min nærhet som vet alt om oss,og hva vi driver med. Jeg har begynt å bli mer og mer åpen på nett da,via fjesboka osv.så tror nok flere og flere skjønner at vi driver med assistert befruktning. Men jeg informerer ikke mer enn de helt nærmeste om hva som skjer,når.
    Når folk kommer med sånne spørsmål,pleier jeg å si"joda,vi ønsker barn mer enn noe annet vi,men det er ikke alle som kan bare knipse,for å få det til"!
    Og enda har jeg fått til svar...jammen da syns jeg dere snart må sette igang.Eller vet dere ikke hvordan dere gjør det??? Hehe... eh,joda....så ikke ALLE forstår det!
    Men,klart,treffer dem meg på en dårlig dag,kan jeg nok svare vi kan ikke få barn vi!Og da blir det stille i andre enden....HATER det spørsmålet!De tråkker rett innenfor komfortsonen min! :( Uhøflig å spørre,syns jeg!
    Hender jeg skriver på fjesboka også,at folk må skjerpe seg,og ikke spørre om ting de IKKE har noe med!!! Så nå er det lenge siden jeg har fått det spørsmålet :P

    Håper virkelig vi kan få det til snart.BØR VÆRE VÅR TUR NÅ!!!! :) Heier på dere,og dere andre som sliter,for dette er tøft!
    Lykke til videre,og en god klem fra meg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja,folk er veldig hensynsløse desverre. (velger å tro at det handler litt om uvithet rundt temaet, men som sårbar barnløs så er det tungt å ta imot slike kommentarer og spørsmål..)
      God å høre at du har fått støtte i fra sjefen din:) Det hjelper mye mens man holder på med forsøk.
      Hærlighet så mye rart folk sier!! "Vet dere ikke hvordan dere gjør det?" Da kan du svare: "Jo, først går man på medisiner i lang tid, så tar man ut eggene-noe som er smertefult, for så å vente på tlf om befruktning og innsetting. Så venter man i 14 dager, og det er en følelsemessig berg og dalbane. Så får man svaret. Enten blir man knust,eller verdens lykkeligeste. SÅNN gjør vi det!"

      Ja,jeg håper også at det blir våres tur snart! :)
      Masse lykke til med frysembryoene. Krysser fingrene for at det blir full klaff neste gang:) Og god tur til Lofoten! (Heldige, jeg har en drøm om å reise dit en gang. Det ser jo så vakkert ut der)

      Klem

      Slett
  11. oioioi..dette er som om jeg skulle skrevet det selv. Vet så altfor godt hvordan det er å være i denne situasjonen.... Har vært der selv i ihvertfall tre år. og den tiden føles bare som myyye lenger når man er "midt i det". Det er så slitsomt og det føles som kommentarene som man ikke vil høre, bare hagler inn... Og for ikke å snakke om alle gravide man ser og hører om...blæææh. Jeg tenkte så mange ganger, kan jeg ikke bare hoppe over den perioden, og så bare sitte der med barnet mitt på fanget. Kan jeg spørre hvor du er hen akkurat nå i prosessen ? Håper kommentarene blir mindre og mindre..og at du klarer, selvom vanskelig for det vet jeg alt om, å få ting litt på avstand... både ting man ser og hører....få det påavstand og lev et liv så godt du kan. prøv å kos deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for kommentaren, Anonym :) Alltid hyggelig når folk kikker innom bloggen, og ikke minst legger igjen en kommentra.
      Ja,det er kjempe slitsomt, og jeg er helt enig anngående det med at det føles som om kommentarene man ikke vil høre hagler inn.

      Nå er vi der i prosessen at vi har brukt opp alle de offentlige forsøkene våres, så vi må videre til det private. Så her spares det for harde livet :)
      Takk for gode råd! Jeg tror det er viktig å få IVF karusellen på avstand og leve litt også :)
      Gratulerer med barnet ditt, det gir alltid håp når andre har lykkest :)
      Klem

      Slett
  12. Hyggelig at du satt pris på innlegget. Ja, når jeg var i din situasjon, ( veldig lik) så hjalp det meg og jeg fikk mer håp når andre lykkes!! Det er helt sikkert. Sønnen min er nå 7 mnd;) Det er dyre saker ja, har brukt masse masse på forsøkene våre. Ikke bare bare å spare.. Jeg holder på å spare jeg også nå da, til søskenforsøk. Ønsker for dere at dere kommer dere fortest mulig igang, jeg skal følge deg og støtte deg i tankene!! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for gode ønsker :) Jeg ønsker deg også masse lykke til med søskenforsøk :D Håper dere lykkes på første forsøk!:)

      Slett
  13. Uff.. Kjenner meg SÅÅ godt igjen! Hater sånne spørsmål som dette. Søskenbarnet til samboeren min har i lang tid prøvd å få moren sin til å få ett barn til, men når hun endelig skjønte at det ikke var vits - da begynte hun å mase på meg og min samboer! Hun maser hver eneste gang hun møter oss, og skjønner liksom ikke hvorfor vi ikke får barn snart. Vi har jo vært sammen så lenge.. Holder snart på å sprekke, like før jeg bare slenger sannheten rett i trynet på hele familien. Nå er det bare de nærmeste som vet det, foreldre og noen av våres søsken.

    Folk spør uansett hvor vi er, og jeg er drittlei av at folk skal spør om dette - de har da ikke noe med dette å gjøre.. Og nå setter vi jo snart i gang med vårt første prøverørsforsøk, så jeg må vel nesten bare si det til sjefen etterhvert også. Og det blir ikke særlig gøy, da jeg nylig har startet i jobben "/ Håper hun ikke blir skuffa for at hun har ansatt noen som (forhåpentligvis!) snart får barn..

    Håper dere snart klarer det. Det fortjener dere virkelig :) Ønsker dere masse lykke til <3

    SvarSlett
    Svar
    1. God klem til deg, Ufrivillig barnløs.
      Skjønner at det er tungt når søskenbarnet til samboeren din maser hver gang hun møter dere. Hun skulle bare vist hvor høyt ønsket et barn er hos dere og hvor mye dere har strevet for å prøve å oppnå den drømmen!

      Anngående sjefen din, så bør hun (om hun er en god sjef) forså at dere ønsker dere barn. Hun har også taushetsplik ovenfor de andre kollegaene dine.

      Ønsker dere også masse lykke til videre <3 Det er en tung, men spennendes prosess:)
      Klem

      Slett
  14. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Vi er nettopp begynt med utredning for infertilitet. Selv kommer jeg fra en familie der "alle" ble gravide lenge før det var planlagt, nesten litt for raskt ifølge mange. Å ikke få barn når man ønsker det er noe jeg knapt har hørt snakk om.. Men likevel så ble jeg èn av disse.

    Mange spør, særlig på jobb. Jeg blir tatt på magen og folk tuller med spørsmål om graviditet. Jeg prøver å finne mange gode svar, men føler jeg snart går tom. For det er jo ingen svar.. vi vil så innmari gjerne ha barn! Hver gang jeg holder et barn, så hører jeg kommentarer som "Dette passet deg!".

    Svigers kjenner til situasjonen vår, og er klar over at ihvertfall jeg ikke vil snakke om det. Og det har de heldigvis respektert. Det føles så intimt og personlig, og slettes ikke noe jeg vil alle skal vite. Det handler om det mest intime mellom oss som ektefeller og jeg føler at det er mer enn nok at en håndfull helsepersonell skal vite om det..

    Jeg skal ihvertfall lære mine barn, en gang i fremtiden, at barneønske og andre personlige ting hos andre ikke er noe man buser ut med spørsmål om! Haha..

    Ønsker dere all lykke til og Guds velsignelse! Håper barnet deres snart blir til :)

    SvarSlett
  15. For en flott blogg! Fantastisk at du klarer og skrive ned følelser på den måten..

    SvarSlett