Til deg, kjære Barnløshet...

Du styrer hele livet mitt, du kjære Barnløshet.

Livet blir lagt opp for at du skal mettes, og for at du ska bli fornøyd.
Din tilfredsstillelse er min maktløshet.
Din lykke,
er min sorg og fortvilelse.

I juni 2004 så kjente jeg deg ikke.
Jeg hadde sefølgelig hørt om deg, og hørt om andre som kjente deg.

Men jeg tenkte at du og jeg trengte ikke å stifte bekjentsskap.
Vi trengte ikke å bli venner.

Desverre tok jeg tok feil..

Allerede i desember 2004 fikk jeg en ond følelse på
at vi fikk noe med hverandre å gjøre i fremtiden.

Men jeg håpte sefølgelig på det beste..

For jeg ville ikke bli kjent med deg.

Året gikk. Eller skal man si årene?
En sommerdag våknet jeg opp etter en "liten" operasjon

som skulle føre sjebnene våres sammen.

Legen kunne fortelle meg at du kjære Barnløshet,
du skulle bli en del av livet mitt.

En viktig del av meg.

Verden raste på mange måter sammen.

Og på få sekunder så stod du der forran meg, nesten som en nær venn
som ønsket å trøste en du var glad i.
Du holdt hardt rundt meg, og nektet å slippe...

For hver dag som gikk spiste du meg opp.

Bit for bit,
del for del.

Du tok optimismen min i din hånd, og holdt et hardt grep om den.

Du tok håpet mitt, og erstattet det med frykt.
Du fylte lungene mine med redsel,
og for hver gang jeg pustet ut fikk angsten føde.
Så sa du: Vi to skal alltid være venner.

Du lovte til og med å aldri forlate meg.

Etter kort tid ble du en viktig del av meg,
kjære Barnløshet.

En som jeg ikke kunne velge å leve foruten.

Hver morgen jeg våknet opp, så var du der ved min side.

Hver gang jeg fant et snev av optimisme, håp og lyst,
så var du der og tok det i fra meg igjen.

Og igjen. Og igjen...
Du fikk alltid frem det værste i meg,
og på grunn av deg kunne jeg til tider
tenke mørke tanker
som ingen bør ta del av.

Jeg ønsker å leve uten deg.

Jeg ønsker ikke at du skal være en del av meg.

Jeg ønsker ikke at du skal kontrollere meg på den måten du gjør.

Du spiser meg opp, bit for bit.

Del for del.
Du styrer hverdagen min, og
gjør meg til hun som ingen tørr å betro sine etterlengtende gleder til.

Men vet du hva, kjære Barnløshet?

En gang, kjære du, så skal jeg leve uten deg.

Koste hva det koste vil.

Jeg skal bli fri,
og jeg nekter faen meg å gi opp!

(Veienmedivf, desember 2012)