Veien med IVF

Vi startet veien mot å få et barn i 2004. Vi ønsket begge to å bli foreldre i ung alder, desverre tok det mye lengre tid enn vi noen gang hadde sett for oss.
For å gjøre en lang historie kort så har jeg tette eggledere som ble operert bort pga de var helt ødelagte. Vi har på nåværende tidspunkt hatt to IVF forsøk, to FER forsøk og et avbrutt FER forsøk. Tilsammen blir det fire innsettinger. Forhåpentligvis så blir det et nytt IVF forsøk før jul. Dette blir det siste forsøket dekket av staten, så det blir jo et økonimisk spørsmål om vi eventuelt må ha flere enn tre forsøk.






Å være ufrivillig barnløs er en tung psykisk belastning for parene det gjelder. Å gå gjennom assistert befruktning er ikke bare tungt for kroppen, men det er også tungt å gå gjennom skuffelser etter skuffelser, gleder, håp, sorg og det er en enorm fortvilelse over å ikke vite om det faktisk gir positive resultater til slutt.
Jeg vet at mange par er åpne om sin barnløshet ovenfor familie, venner, kollegaer og samfunnet generelt. Men jeg vil påstå at barnløshet fremdeles kan være et tabubelagt område for mange fremdeles.
Vi har vært åpne ovenfor familie og venner tidligere, men det neste forsøket vil vi velge å holde det for oss selv.. Selv om det er god støtte å få hos andre, så er det likevel enklere å forholde seg til resultatet når ikke så mange vet om det..
Veien mot å bli foreldre har vært lang. Det har vært tungt og til tider håpløst og fortvilendes! Samtidig så er dette våres eneste sjanse for å få egne barn. Så da bretter man opp armene, biter tennene sammen og håper nok en gang at neste forsøk skal ende positivt. For en eller annen gang, så blir vi foreldre vi også- enten på den ene måten eller den andre. Først og fremst skal vi prøve alt vi kan for å få egne barn. Går ikke det så vurderer vi selvsagt andre muligheter.