Når livet blir satt på vent..

Ett av mine beste barndomsminner under lek var der jeg, to gutter og en venninne lekte mor, far og barn.Vi var ikke gamle, kanskje fem år. Men allerede da hadde vi en klar forestilling om hvordan voksenlivet skulle være. Far jobbet. Mor var hjemme med barna og laget mat.
Dette var det glade 80-tallet, og i vårt nabolag var alle mødrene hjemmeværende.
Vi var unge og optimistiske.

For å gi et annet bilde på glade barndomsminner: I sommersolen kunne vi danse i timesvis med dukkene i hånden. Gresset var grønt og fuglene sang. Det var sommer, og duften av varm sommerhud og nyklippet gress hang i luften rundt oss.
Solen stod høyt på himmelen, og vi kunne kjenne at solstrålene varmet oss i nakken.
Livet var bekymringsløst. Vi levde kun i nuet, som barn gjerne gjør.
Som femåringer var livets store mål for fremtiden enkel: Man fant den man ville dele livet sitt sammens med, og man fikk barn. Så enkelt var det.

Årene gikk. Jeg ble voksen og fant han som tok meg med storm og lærte meg å elske. Jeg fant han jeg ville dele livet mitt sammens med. Han jeg ville skape en fremtid sammens med, og bli mor til hans barn.
Men barn fikk vi ikke..
Dette skulle forsåvidt ikke være en historie om hvor vanskelig det skulle være å få barn. Den har jeg jo fortalt om flere ganger før :)

Dette er en historie om når livet blir satt på vent. Om når drømmene som i teorien skulle være enkle å oppfylle viser seg å bli vanskelig. Å ha sex rundt eggløsning og få positiv test 14 dager senere høres jo i teorien veldig enkelt ut? I praksis er det jo ofte lett for noen også da :)
Jeg snakker jo bare ut i fra mine egne erfaringer når jeg sier at som ufrivillig barnløs kan man føle at livet blir satt på vent, og at man befinner seg i et rom der man kun går å venter..
Er det flere ufrivillig barnløs som kan kjenne seg igjen i det?

Ventetiden..
Vi gikk å ventet på å bli gravid i et par år før vi fikk diagnosen ufrivillig barnløs.
Ventetiden dreiet seg om ukene fra mensen til eggløsning, og fra eggløsning til mensen kom igjen. Månedene gikk. Årene gikk. Ingenting skjedde.
Etter eggløsning ble det total forbud for alkohol, kaffe og andre "skadelig" ting.

Det å få beskjed om at vi måtte ha assistert befruktning for å bli gravide gjorde til at vi endelig kunne puste litt ut. Jeg husker at jeg tenkte to ting: "Endelig, nå skal det bli lett å bli gravid" og "Nå slipper vi å vente i flere år".

Etter vi fikk diagnosen og beskjed om at IVF var våres eneste sjanse, så startet det en ny epoke med ventetid..
Vi ventet på brev i fra sykehuset om at vi kunne komme på førsamtale hos dem. (Det er gjerne lang ventetid i det offentlige. Privat er det ofte ingen ventetid..)
Når dagen kom og vi endelig får brevet i posten så ble det tennet et nytt håp på et lite sekund mens vi reiv opp papiret og trippet i spenning på gulvet. I brevet stod det at vi har fått time på sykehuset et par måneder senere. Igjen starter den evig l a n g e ventetiden..
Og ikke nok med det. Når førsamtalen på sykehuset var overstått så gjenstod det igjen en ny ventetid: Å få starte med assistert befruktning.


Ventetiden i et IVF forsøk
Når vi endelig kom igang med våres første IVF forsøk så virket ventetiden overkommelig.
Endelig var vi i gang, og vi var fylt med håp og lengsler.
Kort fortalt så dreier ventetiden under et IVF forsøk seg av dette:
Jeg har brukt spray (Synarel) under alle forsøkene mine, og den starter jeg med syklusdag 21. Det er en lang ventetid når man er veldig klar til å begynne.
Så er det sefølgelig all ventetiden og milepælene under forsøket; Ultralyder, egguttak, befruktning og innsetting. Når innsettingen er unnagjort så er vi jo ferdig med stortsett alle medisinene (Bortsett i fra progresteron), og man skulle tro at den vanskeligeste delen med hele forsøket er over. Det er feil.
Først etter innsetting starter den vanskeligeste berg og dalbanen av ventetid i våres (kan ikke snakke på vegne av alle ufrivillig barnløse) liv: Den evig lange tiden der man venter på om forsøket er positivt, eller negativt.
Dette er ventetiden der minutter kjennes ut som dager, og dager kjennes ut som år..  Midt oppi dette er det et hav av følelser som river i deg. Jeg tror ikke at noen andre enn vi som holder på med assistert befruktning kan forestille seg hvor vanskelig og tung nettopp denne tiden er.


I tiden før og under forsøket så setter vi livet på vent. (Når jeg sier vi, så mener jeg meg og samboeren min. Kanskje du kjenner deg igjen også?)
Dette er tiden for vitaminer, ingen kaffe, ingen te med koffein, ingen alkohol, ingen usunn mat, ingen fester (jeg går ikke på fest uten alkohol. Da ville folk trodd at jeg var gravid..)
I denne tiden har jeg til tider følelse av at jeg befinner meg i et rom der ingenting eksisterer. Det er nesten som en vakum følelse, og all tid er stoppet opp. Når man har kommet seg etter det negative forsøkene kan man puste ut, senke skuldrene og leve litt igjen. (Jeg sover feks ikke godt når jeg holder på med IVF forsøkene. Det er mye følelser og spenning i kroppen.)

Når livet blir satt på vent
Følelsen av at livet er satt på vent handler om drømmene vi hadde for livet som viste seg å bli vanskelig å oppfylle.
Det handler om all ventetiden man opplever som prøver, ufrivillig barnløs og under forsøkene med assistert befruktning. 
La meg gjenta en gang til:V e n t e t i d e n.
Det handler om pengene vi sparer og husdrømmen som virker umulig å oppfylle fordi vi prioriterer det å få barn fremfor å kjøpe hus/leilighet.
Når livet blir satt på vent handler så handler det om at det ikke bare er vi to som kan bestemme når vi skal "lage barn".Det avhenger av mye, for eksempel at sykehuset har kapasitet og plass til deg som pasient. Når livet blir satt på vent så handler det i stor grad om fortvilelsen, bekymringene og hjelpeløsheten over at man ikke lenger sitter med makten. Det handler om at man føler man går ett skritt frem, og hopper to tilbake.

                                                                   Mitt bilde


I årene som ufrivillig barnløs, og mens livet i store perioder har stått på vent, så ser jeg nå at vi har til tider glemt å leve. Å være ufrivillig barnløs berører rett og slett hele livet.